Da 59-årige Roy Egil Johansen fra Orkland kommune fikk diagnosen uhelbredelig hjernekreft, var det som om verden raste sammen for familien hans. For bare noen uker siden så alt ut til å være normalt – han var senterleder på to store kjøpesentre og var kjent for sitt glade og aktive vesen. Men 25. juli 2023, da han plutselig mistet evnen til å skrive navnet sitt, ble livet snudd på hodet.

Min yngste datter kom til verden samme dag som pappa fikk den forferdelige nyheten. Marte W. Johansen, hans datter, delte sin historie på Kreftforeningens Facebook-side, og den har nå blitt delt av mange for å skape bevissthet om denne grusomme sykdommen.

Familien hadde alltid vært nær og åpen, og da dramatikken startet, ble de enige om at ingen av dem skulle la Roy Egil være alene. "Vi visste at han kunne få epileptiske anfall, så vi ville alltid være der for ham. Det ble til en slags spøk at han sikkert ville bli lei av oss, men sånn måtte det være," sa Marte med et smil.

De begynte å undersøke mulige diagnoser på nettet og frykten ble bekreftet: Det var glioblastom – en aggressiv form for hjernekreft med en skremmende prognose. I snitt lever pasienter med denne diagnosen bare litt over et år etter at de er diagnostisert. Roy Egil tok nyheten med ro, og selv da han var i den vanskeligste situasjonen, forble han en kilde til optimisme. Det var nesten bemerkelsesverdig hvordan han fortsatte å spre glede og takknemlighet mot legene og pleierne som tok seg av ham.

Behandlingen begynte, og takket være cellegift og stråling, opplevde han en periode med forbedringer som ga familien håp. De benyttet anledningen til å oppfylle hans ønsker og tilbringe tid sammen. Det ble også gjenopptatt en glad tradisjon fra barndommen: Å skrive ned ønsker for fremtiden, som å dra til Spania eller ta familieportretter. Roy Egil fikk også oppleve gleden av å være en bestefar, og han fikk tilbringe mye tid med sine barnebarn.

Dessverre ble sykdommen verre. Det ble tydelig at tiden var knapp; legene advarte om at de ikke ville ha Roy Egil til jul. Sommerferien i Spania ble en siste glede for familien før de planla en stor 60-årsfeiring for foreldrene. Mer enn 65 gjester kom til feiringen, som også ble en avskjedsfest. Roy Egil ble rullestolbruker, men smilene hans forble.

I sine siste dager på sykehuset ble familien ved hans side, og de fylte rommet med musikk og gode minner. Roy Egil gledet seg over stemningen og ble oppløftet av sangene fra familiemedlemmer. Da han til slutt sovnet inn, holdt Marte hånden hans.

Til tross for den brutale realiteten av å miste en kjær far, har Martes liv blitt beriket av de livsvisdommene hun har hentet fra denne opplevelsen. "For hva har vel betydning i livet? Det er kjærligheten og støtten fra familien som virkelig betyr noe," sa hun.

Roy Egils historie har rørt mange hjerter og minnet oss alle om hvor skjørt livet er, og hvor viktig det er å sette pris på hverandre.