Det kjente ropet fra stua når jeg kommer inn i hjemmet hennes, fyller rommet med varme. Det er rart hvor lite som har endret seg på flere tiår. 72-åringen står foran meg med et stort smil, den samme gløden som vi husker fra hennes dager som Sandra Salamander i Pelle Parafins Bøljeband på 80-tallet.

Hun har vært en del av den norske kulturhistorien i over 40 år, og har levert underholdning til utallige generasjoner. I 27 år har hun bodd i huset sitt, omgitt av grønne områder som står i kontrast til storbyens larm. Bokhyllene er overfylte, barnebarnas kjærlighetserklæringer pryder veggene, og duften av nystekte kanelboller fyller rommet. Dette er et hjem fylt med liv og minner.

Marianne har spilt utallige roller, både på film og scene, og har også bidratt med stemmen sin til flere figurer i barnefilmer. Mange gjenkjenner henne som den ikoniske «Shell-dama», en reklamefigur som hun selv opplevde som overraskende populær.

– Jeg trodde ikke at det skulle bli så stort, men det ga meg en ny selvtillit. Jeg innså at jeg kunne være morsom. Dette kom som en åpenbaring, sier hun.

Som en del av Tramteatret, en politisk og radikal teatergruppe, staket hun ut sin karriere. Sammen med vennene sine begynte de med bare hundre kroner i lomma og en drøm om å lage teater. Snart ble de kjent over hele landet med syv revyer, fire TV-serier, og utallige konserter.

I tillegg til å finne suksess på scenen, fant hun også kjærligheten i Tramteatret. Med eksmannen Arne Garvang fikk hun to sønner, Kristian og Even. Selv om de skilte veier, har de alltid holdt vennskapet i live.

– Vi hadde kontakt selv etter bruddet, og var alltid sammen på julaften. Dette gjorde det lettere for guttene, forklarer hun.

Da Arne døde i 2017, var det et stort tap for både Marianne, hennes sønner, og ikke minst barnebarna. I dag er Kristian lege, mens Even har tatt opp arven etter sin far som marinbiolog og musiker.

Barndommen hennes i Svaneveien var fylt med minner fra 50-tallet, «en magisk tid» som hun ser tilbake på med glede. Med en lektor til mor og en far som var en utfordrer i livet, lærte hun tidlig verdien av kunnskap og selvstendighet.

Marianne reflekterer også over sitt eget morskap. Selv om hun var mye borte på turnéer, prøvde hun alltid å være tilgjengelig for barna.

Etter skilsmissen fra Arne i 2001, nøt hun livet som singel, men lykken smilte igjen da hun møtte Tor Waaler på en gymnas-reunion. Nå bor de hver for seg, men de sees ofte og nyter hverdagen sammen.

– Vi lager middag sammen, går turer, drikker vin og ler mye. Den nærheten, både fysisk og psykisk, er noe jeg virkelig setter pris på, sier hun.

Som pensjonist er Marianne nå klar for å ta det litt roligere, men hun har fortsatt prosjekter og drømmer som hun ønsker å realisere. En ulykke med sykkel på Sunnmøre førte til flere helseutfordringer, men hun er i ferd med å trene seg opp igjen.

Hun beskriver seg som en optimist, alltid på jakt etter nye eventyr og opplevelser, selv om alderen kan by på noen utfordringer, spesielt med teknologi.

– Jeg har fått sønnene mine til å hjelpe meg med det digitale, men jeg klarer meg, smiler hun.

Marianne står som et symbol på styrke, kreativitet og kjærlighet i livet, og med et åpent sinn, ser hun alltid fremover – uansett hva livet bringer.