Ja, jeg vet det. Langrenn handler ikke nødvendigvis om å gå fort, men har du noen gang prøvd å gå saktere enn det som er gjennomsnittet i skiløypene rundt Lillehammer? I disse løyper suser erfarne skiløpere, gjerne over pensjonsalder, forbi med imponerende, kraftfulle tak. Logoene fra lokale idrettslag er synlige på ryggen til hverandre, og det er nærmest en kulturell forpliktelse å delta i Birkebeinerrennet. Smøreboden er en selvfølge i ethvert norsk hjem, og det ulti-mate julekortet skal vise en lykkelig familie på tur i snøen.

Nordmenn sies å være født med ski på beina, men i praksis er det ikke alltid så enkelt. Etter bare en halv mil på ski merker jeg frustrasjonen boble opp. Nok en gang forsøker jeg å få til teknikken som skal forhindre bakskiene i å klakke mot snøen. Å mestre det som er så typisk norsk, er ingen enkel oppgave.

Valget av ski er kritisk; det er en jungel der ute. Når du kjøper ski, må du aldri lyve om vekten. Skiene må ha riktig spenn for din kroppstype og teknikk. Så er det tid for å lære smøreteknikk – en kunstart i seg selv. Hvis du til slutt gir opp og velger felleski, må du innse at de kanskje ikke fungerer optimalt under alle snøforhold. Selve skiteknikken er så vanskelig at man fortjener en diploma i den.

Det er ikke mangel på råd, men i stedet for å hjelpe, gjør de turen bare lenger og mer frustrerende. Jeg hører igjen og igjen: husk tyngdeoverføringen, trykk på riktig sted, bøy knærne, skyv skiene fremover, og ikke glem stavtakene! I de mest trafikkerte løypene mellom Pellestova, Nordseter og Sjusjøen ser jeg skiløpere navigere teknikken som proffer.

Dårlig på ski? Her er tipsene du trenger for å bli en mester! Men igjen, en ny, ivrig skiløper presser meg fra bak, og i løpet av et par stavtak, så er han allerede forbi. Når tørsten melder seg, er det bare å smette ut av løypa for å svelge en slurk av drikken. I bratte bakker er det ikke alltid lurt å bruke fiskebein – folk kjører nedover i høy hastighet. Ikke en eneste sekund skal gå til spille, selv om snøforholdene tilsier at man kanskje burde ta det litt roligere.

Jeg har pleid å sitte ved seterveggen på Indre Reina, der jeg som barn spiste appelsin og lærte meg de uskrevne reglene på ski. Lite er mer norsk enn å gå på ski, og ordet 'ski', som stammer fra det gammelnorske, viser hvor dypt forankret det er i vår kultur. Skikurs ble til og med en av de første aktivitetene som den danske kongen Haakon 7. og hans engelskfødte dronning Maud deltok i 1905. Den historiske Birkebeinerferden over fjellet på 1200-tallet er også en viktig del av vår kulturarv.

I dag oppfatter vi langrenn som like naturlig som å kle seg i bunad 17. mai. Mil etter mil med velpreparerte løypene, som brøytemannskapene sørger for, gir folk mulighet til å nyte skigåing som en livsstil. Her i vårt langrennseldorado, hvor skihelgene er en selvfølge, frister de perfekte sporene sammenlignet med en motorvei.

Etter å ha registrert 17 kilometer på pulsklokken, innser jeg at jeg har tilbrakt mesteparten av tiden med irritasjon. Pulsen min viser jeg har anstrengt meg som om jeg bare tok en lett joggetur. Jeg går ofte langt fra 'kappgåing', og det å få til teknikken mite at fremdrift fungerer som det skal, blir bare mer og mer en utfordring. Jeg tenker: Kanskje skulle jeg gi opp.

Denne tanken faller over meg under lunsjen på jobb. Rådene hagler nedover: "Du må ha høyere vekt, droppe felleski, og kom deg til smørebodene!" Så følger videoer med tips, og i all virkelighet blir poenget mitt bekreftet – langrenn har blitt utrolig profesjonalisert. Hvor ble det av barneskiene og det enkle?