I Trondheim kom byråden for oppvekst, Lucie Kathrine Eidem, med en kontroversiell uttalelse da hun sa at julegudstjenester i skolen var forbudt ifølge Opplæringsloven. Imidlertid ble hun raskt nødt til å revidere denne uttalelsen, da dette skapte sterk debatt i samfunnet. Kunnskapsministeren har på sin side vært klar på at julegudstjenester er lovlige, noe som har ført til økt oppmerksomhet rundt temaet.

Det er mange som mener at julegudstjenester bør være obligatoriske for elever, med mulighet for unntak hvis foresatte ønsker det. Dette har skapt stor debatt: Hva er det egentlig motstanderne frykter? Er det at barn som deltar på disse gudstjenestene vil bli hjernevasket og ende opp som radikale troende?

Både unge og gamle deler sine meninger, og motstandernes bekymringer virker ofte uforholdsmessige, gitt at julen i Norge tradisjonelt har vært feiret som en kristen høytid siden 900-tallet. Vi må huske at julen ikke bare handler om gaver og fest, men også om fellesskap, håp og tradisjon.

Human-Etisk Forbund har, som ventet, motstand mot obligatoriske julegudstjenester. De argumenterer for at det vil skape et mer inkluderende miljø hvis alle får muligheten til å være en del av feiringen uten religiøs press. Dette synspunktet kan være relevant, men det overser også verdien av å anerkjenne og forstå vår egen kulturarv.

I et land med dype kristne tradisjoner som Norge er det essensielt at elever lærer om vår historie og religion. Julegudstjenester gir muligheter for å forstå kristendom, men det kan også være nyttig for barn å oppleve tradisjoner fra andre kulturer og religioner. Felles feiringer kan være en god måte å bygge bro mellom ulike trosretninger på.

Det er viktig å understreke at det ikke handler om å pålegge tro, men om å dele erfaringer og tradisjoner som har vært en stor del av norsk kultur. Det er ikke nødvendigvis en motsetning mellom sekularitet og kulturell forståelse. Tvert imot kan feiring av tradisjoner bidra til en mer helhetlig forståelse av samfunnet vi lever i.

Vi står overfor et valg: Skal vi fortsette å ignorere vår egen kulturarv av frykt for å krenke andre, eller skal vi omfavne muligheten til å dele vår kristne tradisjon på en åpen og inkluderende måte? Det er på høy tid å ta en debatt om skolegudstjenester og hva de faktisk representerer i vårt moderne samfunn.