Den nylig offisielle innstillingen fra Avkommersialiseringsutvalget har skapt opphetede debatter i det norske samfunnet. Utvalget, som har vurdert den kommersielle og ideelle sektorens rolle i velferdstjenester, er nå i sentrum for en politisk storm som sannsynligvis vil vedvare i mange år fremover.

Bakgrunnen for utvalget er en økende offentlig debatt om hvordan bør velferdstjenester leveres - av offentlige aktører eller av private leverandører. Mindretallet innen utvalget, med tilknytning til Abelia og eiere av private barnehager, hevder at det ikke finnes tilstrekkelig grunnlag for å påstå at kommersielle tjenester er dårligere enn offentlige. De etterlyser fornuftige tiltak uten avkommersialisering.

Kampene mellom de tradisjonelle politiske frontene er intensiverte. Høyresiden støtter private aktører for deres potensial til å skape mangfold og effektivitet, mens venstresiden uttrykker bekymring for at profittmotivet kan gå på bekostning av kvaliteten på tjenestene som tilbys.

Et annet aspekt som er høyaktuelt, er den manglende tilgjengeligheten på kvalifiserte fagfolk. Med færre tilgjengelige fagfolk kan spørsmålet om hvem som skal levere tjenestene bli mindre relevant enn hvordan man kan tiltrekke og beholde disse fagfolkene.

Dessuten er det viktig å nevne at hjemmetjenester, særlig for eldre, er underlagt kommunale avgjørelser. I Oslo kan de som trenger hjelp, velge privat hjemmehjelp mens kommunen dekker kostnadene likt med kommunale tjenester. Trondheim vurderer også å innføre lignende ordninger, hvilket har skapt bekymringer blant ansatte i kommunen.

Selv om Avkommersialiseringsutvalget ikke har fått i oppdrag å konkretisere hvilke tjenester som skal overføres til offentlig sektor, har de likevel foreslått at framtidige diskusjoner må styres med større offentlig styring og transparens. Det finnes en viss skepsis blant medlemmene angående kommersielle aktører, som reflekteres i deres innspill.

Det er også verdt å påpeke at flere dommer fra EU-domstolen understreker at det offentlige har rett til å tilby velferdstjenester etter eget ønske, uavhengig av EØS-reglene. Dermed kan Norge selv forme sin egen velferdssektor i tråd med nasjonale behov, uten å la seg presse av internasjonale avtaler.

Til slutt antyder utvalget at velferdstjenester bør prioriteres for ideelle aktører, og at det er behov for en lov som kan regulere tilskudd til velferdstjenester på en mer effektiv måte. Dette vil ytterligere sikre kvalitet, samtidig som det åpner opp for nytenkning i forhold til hvordan tjenester tilbys i fremtiden.

Det er klart at dette temaet vil være i fokus i den politiske debatten fremover, med en mulighet for både reformer og omstrukturering i velferdssektoren.