Europa står på randen av en selvpåført krise, som kan få katastrofale følger for kontinentet. Den største trusselen mot Europa er ikke bare de eksterne aktørene som Russland eller Kina, men en europeisk elite som med åpne øyne styrer mot økonomisk ruin. Denne eliten presser en ideologi nedover hodet på de vanlige folkene, og vender seg imot fri debatt og ytringsfrihet. All kritikk – enten det gjelder håndteringen av pandemien, masseinnvandring, radikale kjønnsideologier eller energipolitikken i det såkalte «grønne skiftet» – blir møtt med motstand. Regjeringens beslutninger er i stor grad hemmeligstemplede, og i løpet av denne tiden opplever mange bedrifter, inkludert restauranter og butikker, å gå konkurs.

Den økonomiske selvdestruksjonen i Europa kan ikke overses. Paris-avtalen, som mange anser som et nødvendig klimapolitisk skritt, kan vise seg å bli en gavepakke til autoritære regimen rundt om i verden, som vil utnytte denne avtalen for å etablere sin makt. I flere tiår fremover kan Europa risikere å bli taperen i et globalt perspektiv, mens land som Kina fortsetter å øke sine utslipp frem til 2030.

Det som er bemerkelsesverdig, er at den europeiske eliten kanskje er mer selvdestruktiv enn noen annen maktmiljø i historien. Men folket begynner å våkne opp; land som Argentina, Ungarn og Italia viser vei. Det oppstår en bevegelse som verdsetter trygghet, økonomisk stabilitet og nasjonal identitet. Forsøkene fra EU-eliten på å undergrave nasjonal suverenitet møter økende motstand fra folkene i europeiske land.

«Det grønne skiftet» og globaliseringen fremstår som folket største fiender, hvor ingen positive fremtidsscenarier eksisterer. Kritikken av politikken som legges frem er ofte basert på uholdbare argumentasjoner. Når det naturlige CO2-fangstsystemet, skogen, ikke anerkjennes i utslippsregnskapene, er det tydelig at det er høy utslippsstatistikk som kreves for å rettferdiggjøre drastiske tiltak som ofte går utover folks økonomi og bevegelsesfrihet.

Middelklassen er en av de største trusselene mot denne ideologiske agendaen. En økonomisk uavhengig middelklasse som har tilgang til offentlig debatt er demokratiets fundament. For å knekke denne klassen, må man angripe de elementene som støtter opp om friheten; gjennom radikal ideologi, masseinnvandring og kontroll av media. Dette kan man se tydelige spor av i den politiske utviklingen i Norge de siste tre tiårene.

Hva er så løsningen? I den økonomiske sektoren er målet klart: staten må reduseres, og privat sektor må få større spillerom. En sterkere fokus på økonomisk frihet og redusering av offentlige utgifter er helt essensielt. Dette kan inkludere tiltak som fjerning av formuesskatt, redusering av arbeidsavgifter og kutt i klimaavgifter, samt å legge til rette for mer privat næringsliv.

Folk i Norge har muligheten til å skape endringene de ønsker seg, men det vil kreve at de prioriterer Norges interesser over internasjonale forpliktelser. Ellers vil man stå overfor en situasjon som Knut Hamsun skildrer i «Sult», hvor menneskelig nød og desperation blir den dominerende tilstanden.

Vi er i ferd med å se et nødvendig skifte i politikken, og vi må handle nå. Den kommende valget i 2025 vil være kritisk for å bestemme retningen for Norges fremtid. La oss gjøre det klart: tiden for endring er nå!