I en verden der kvinners rettigheter ofte er truet og æreskultur kan fungere som et undertrykkende redskap, står Norge ovenfor et paradoks. Tildelingen av Jenteprisen 2024 til Iman Meskini reiser viktige spørsmål om hva prisen egentlig står for.

Denne prisen ser ut til å være et forsøk på å illustrere Norges holdninger til inkludering og mangfold, men mange av oss har blandede følelser rundt dens betydning. Når vi anerkjenner Meskini, som bærer hijab, stilles spørsmålet: Er dette virkelig et tegn på progresjon, eller gir vi legitimitet til en kulturell praksis som begrenser kvinners frihet?

Spørsmålet blir enda mer presserende når vi ser på hvordan hijab i mange samfunn er et symbol på kontroll av kvinner. I en tid hvor vi er vitne til en global tilbakegang i kvinners rettigheter, kan det virke som om vi overser de virkelige problemene som kvinner står overfor.

Sarah Gaulin, leder av Likestilling, integrering, mangfold (LIM), har uttrykt bekymring for hvordan denne prisen kan tolkes. Gaulin, med sin bakgrunn fra Iran, har førstehåndserfaring med problemene kvinner møter i æreskulturer. Hennes synspunkter gir en viktig innsikt i hvordan slike beslutninger kan påvirke både nasjonal og internasjonal likestillingskamp.

Tildelingen av Jenteprisen i år, som finner sted i en tid der kvinner i land som Afghanistan opplever alvorlige begrensninger, virker utopisk. Nye lovforslag i Irak, som foreslår å senke ekteskapsalderen til ni år, er et klart eksempel på hvordan kvinners rettigheter står i fare for å bli undergravd. Dette reiser spørsmålet om hva slags likestilling vi egentlig fremmer.

Imidlertid, i stedet for å henvise prisens betydning til nasjonal politisk posisjonering, burde fokuset være på å styrke kampen for kvinners rettigheter på et globalt nivå. Kampen for likestilling er fortsatt langt fra over, og hvis Meskini hadde vært mer involvert i den globale bevegelsen for kvinners rettigheter, ville Jenteprisen føltes mer berettiget og inspirerende.

Norge må bruke Jenteprisen som en plattform for å fremme reell forandring i stedet for symboler alene. Valgene vi tar har konsekvenser både på hjemmebane og internasjonalt, og det er på høy tid at vi tar vårt ansvar på alvor. Det er et kall til handling—ikke bare for å vise vår moralske overlegenhet, men for å skape virkelige endringer i livene til jenter og kvinner over hele verden.