(Strandbuen) I 2017 fikk Coop øynene opp for den populære eplesorten Karin Schneider, også kjent som rød Ingrid Marie. Dette førte til at fruktdyrkerne, inkludert Elisabeth Grønvik, plantet tusenvis av slike trær for å møte etterspørselen fra matvaregiganten.

Men til neste år er det over og ut: Coop har annonsert at de ikke lenger ønsker å kjøpe store mengder av disse deilig, norske eplene.

"Forbrukerne vil ha røde, harde epler fra middelhavslandene, Sør-Afrika eller Chile. Det får meg til å undre om de egentlig har spurt kundene om hva de vil ha," uttaler Elisabeth Grünvik.

Elisabeth peker på at mange kunder kanskje ikke er klar over hva de kjøper, spesielt når de ser Pink Lady eplene som ligger strategisk plassert i butikken – selv når det er norsk sesong.

I idylliske omgivelser ved Årdalsfjorden, hvor Elisabeth har nesten 20.000 epletrær, er situasjonen frustrerende. 4.000 av disse er Karin Schneider. "Butikkene forenkler alt ved å kategorisere eplene i røde og grønne. De blander også utenlandske epler i norske esker," forklarer hun.

Hun ønsker en bevissthet blant norske forbrukere: "Det må bli en forståelse for hva man faktisk kjøper. Når kunder sier de vil ha de røde eplene de kjøpte sist, har de ingen anelse om hvilken variant de mener."

Elisabeth står overfor et dramatisk valg: "Hva skal jeg gjøre med de 4000 trærne med Karin Schneider?" Hun vurderer å rive dem opp, selv om det betyr et økonomisk tap. "Å presse dem for juice er ikke lønnsomt lenger, så hvis jeg må selge dem som presset frukt, er det ingen god økonomi i det," sier hun.

Mange fruktdyrkere i området opplever det samme. Elisabeth beskriver tapene som uholdbare, og minner om at hun ble oppfordret til å diversifisere av myndighetene, for å sikre norsk selvforsyning.

Coop har forklart seg med at Karin Schneider har lagringsproblemer og at de vil prioritere andre sorters epler med mer stabilt salg, som Rød Aroma og Gravenstein. "Vi jobber med å skape forutsigbarhet for våre produsenter," sier Simen Kjønnås Thorsen fra Coop. Men Elisabeth argumenterer for at dette vil ta mange år før hun kan oppnå samme produksjon igjen, og hvis hun planter nye trær, vil det ta minst 20 år før de gir avkastning.

Det som nå truer med å bli en katastrofe for lokale fruktdatere, er ikke bare nedlagte gårder, men også en generell svekkelse av norsk matproduksjon. Det er mange som deler Elisabeths bekymringer, og krisen setter søkelys på hvor bærekraftig den norske matforsyningen vil være i fremtiden. Her må både matvarekjeder og forbrukere ta ansvar.

Kan Elisabeth og hennes kolleger sørge for at bærekraft og kunnskap går hånd i hånd? Det er et spørsmål mange stiller seg om dagen.