Kommune-Norge står overfor en krise av astronomiske proporsjoner! Mangel på kvalifisert arbeidskraft er et av de to største problemene kommunene møter. Både små og store kommuner sliter med å tiltrekke seg lærere, barnehagepedagoger, sykepleiere og spesialister innen mange andre sektorer.

Det andre store problemet er alderssammensetningen i befolkningen. Fødselstallene faller, mens antallet eldre øker. Dette betyr at det allerede er for få personer i arbeidsfør alder til å ta vare på våre eldre og syke, et problem som bare vil forverres i fremtidige år.

Disse utfordringene rammer i dag mange kommuner, men det finnes ingen tvil om at dette vil påvirke alle i løpet av kort tid. Tiden er altså mer enn moden for å iverksette tiltak. Radikale forandringer i arbeidslivet er påkrevd!

Organiseringen av kommunene har til nå vært ugjennomtrengelig, som en hellig ku. Mange folkevalgte skyr ordet kommunesammenslåing som pesten. Men her ligger det et stort potensial for å effektivisere arbeidsprosessene og dermed frigjøre ressurser til andre avgjørende oppgaver.

Det er ingen logikk i å ha 357 kommuner i Norge, hver med sitt eget byråkrati. Å redusere antallet kommuner til rundt 100 eller enda færre kan gi enorme gevinster i form av bedre tjenester og optimalisert ressursbruk.

I dag er det en intens konkurranse mellom kommunene om å tiltrekke seg de samme fagfolkene. De store kommunene vinner denne kampen på kort sikt, men i det lange løp taper hele samfunnet.

Troms kan gi en god illustrasjon på hvordan man kan forbedre situasjonen. I fylket finnes det 21 kommuner, hvor 18 av disse har under 7000 innbyggere, og 16 har under 5000. En fellesnevner for dem alle er at de har betydelige problemer med å rekruttere spesialister, om det så handler om helsepersonell, jurister eller barnevernspesialister.

Flere av kommunene i Troms og andre steder i landet samarbeider allerede om ulike tjenester. Dette gir innbyggerne bedre tjenester og skaper stordriftsfordeler, noe som sparer på det kostbare menneskelige ressursgrunnlaget.

Vi er overbevist om at innbyggerne i Troms ville dra fordel av at kommunene slo seg sammen for å skape fremragende tilbud, i stedet for å konkurrere med hverandre om de samme fagfolkene. Vi mener at så få som fem kommuner kunne være tilstrekkelig.

Kvænagen, Nordreisa, Skjervøy, Kåfjord, Lyngen og Storfjord kunne fungere som én stor kommune i nord. Tromsø, Karlsøy og Balsfjord ville kunne danne en annen kommune. Måseldv, Bardu, Salangen, Lavangen og Gratangen kunne bli en tredje. Senja og Sørreisa en fjerde, og Harstad, Ibestad, Tjeldsund og Kvæfjord kunne etablere den femte og mest sørlige kommunen.

Mange vil kritisere en slik idé som sentralisering. Selv om det er en del av sannheten, er ikke sentralisering nødvendigvis en dårlig løsning. Å slå sammen kommuner kan være en strategi for å bevare levedyktige lokalsamfunn innenfor større administrative enheter.

Hva med lokaldemokratiet? Det kan håndteres ved å sikre lokal representasjon i de folkevalgte organene, kanskje basert på de gamle kommuneinndelingene.

Dessuten kan et færre antall kommuner føre til en høyere generell kompetanse blant de gjenstående folkevalgte, som kan gi politisk stabilitet og forbedrede beslutninger.

Det beste alternativet vil være hvis en omfattende prosess for kommunesammenslåing kan begynne på lokalt nivå. Historien har tydelig vist at tvang sjelden fører til suksess, og det regjeringen kan gjøre er å legge til rette og gi incentiver for frivillige sammenslutninger.

Kommunene må ta eierskap over prosessene og de konsekvensene de fører med seg. Vi håper at lokale representanter våkner opp for å møte de formidable utfordringene som ligger foran oss!