I dagens samfunn hører vi stadig at utviklingen innen kunstig intelligens (KI) går raskt fremover, men stemmer det egentlig? La oss ta en nærmere titt. KI har vært et tema i Norge siden 1962, da datapioneren Lars Monrad-Krohn reiste til USA for å studere området. Tenk deg den gangen man måtte ta båt over Atlanteren!

Vi har forske på kunstig intelligens i nesten 80 år nå, med flere bølger av entusiasme og ressurser. Likevel er det lett å bli skuffet over hvor treg utviklingen faktisk er. Selv om det faktisk har vært fremskritt de siste årene, er det ingen garanti for at dette tempoet vil vedvare.

KI hører til en gruppe teknologier som har lovet mer enn de har levert: fra blokkjeder til nanoteknologi og genomforskning. Mange av disse teknologiene har produsert positive resultater, men langt mindre enn de lovet. Vi lar oss ofte blende av de nye, spennende innovasjonene, mens vi overser de mer kjedelige, men nødvendige fremskrittene som virkelig forbedrer livene våre. Dette er som problemet med vedlikehold av infrastruktur i Norge, hvor politikerne er mer opptatt av å åpne nye prosjekter enn å ta vare på eksisterende.

Når det gjelder spørsmål om KI, blir politikerne ofte spurt av pressen, akademia og interessegrupper om hvordan vi skal holde tritt med utviklingen. Som respons klarer de sjelden å si nei, og det er lett å forstå hvorfor; KI er på alles lepper.

Fremover vil det uten tvil skje spennende ting innen KI, men dette vil ikke nødvendigvis være på grunn av teknologiens naturlige fremdrift. Det vil mer være resultatet av en kulturskifte, der mange investerer i denne retningen fordi de tror det er fremtiden. Men hva med alternativkostnaden? Ville disse ressursene vært bedre brukt på andre prioriterte områder?

Når vi forskere i Norge snakker om de bevilgede midlene til KI, er det verdt å merke seg at mye av dette kommer fra egne budsjetter. Politikerne har knapt bidratt, og fremstiller det som om de fører an i utviklingen.

Selv om vi skulle oppnå betydelige fremskritt innen KI, er det usikkert om vi vil kunne implementere det bredt. I høyere utdanning fokuserer vi på at studenter må forstå at teknologisk utvikling alene ikke er nok. Det trengs en tilnærming der løsningene tilpasses eksisterende systemer og at brukerne involveres fra starten av.

La oss snakke om kapabilitetene våre her i Norge. Med en milliard kroner til KI, hva kunne vi fått til? En brøkdel av Helseplattformen, et av de mest omtalte IT-prosjektene, som ser ut til å koste fem milliarder. Det forteller oss mye om prioriteringene våre.

Det er klart at den massive satsingen på KI vil ha begrenset effekt i vår kontekst. Vi sliter med å innføre IT-løsninger fra 90-tallet. Politiet opererer fremdeles med foreldede systemer fra den tiden. Dette viser at nivået vårt på informasjonsteknologi er langt fra hvor det bør være for å håndtere avanserte KI-løsninger.

Ikke misforstå, KI har stort potensiale, men vi må være realistiske. Ingen kan forutsi om vi vil klare å bruke denne teknologien effektivt, spesielt når de som nå er ansvarlige for dette ikke engang klarer å levere grunnleggende IT-tjenester. I stedet for å kaste oss ut i urealistiske AI-drømmer, burde vi fokusere på et omfattende forskningsprogram for grunnleggende IT-løsninger, som kan hjelpe oss å skape et solid grunnlag før vi tar de store stegene inn i KI-verdenen.