I et ferskt intervju med Trønder-Avisa deler stortingsrepresentant Mari Holm Lønseth (H) fra Trondheim sine tanker om hvordan Høyre ønsker å akselerere veibyggingen, både i Trøndelag og i resten av landet. Ifølge deres alternative statsbudsjett planlegger partiet å øke overføringene til Nye Veier med svimlende 350 millioner kroner, i tillegg til å bidra med 500 millioner kroner ekstra til fylkesveiene.

Men er disse løftene mer enn bare tomme ord for å få medieoppmerksomhet? Hvis Høyre virkelig fikk muligheten til å gjennomføre sitt alternative budsjett, ville effekten i Lønseths egen region Trøndelag være minimal. Dette er fordi beløpene de opererer med er så begrensede at de ikke tar tak i det grunnleggende problemet innen samferdselssektoren: Behovene er astronomiske i forhold til de faktiske midlene som blir bevilget.

Problemene kan kategoriseres i to hovedområder. For fylkeskommunene er antall kilometer vei så høyt at de har for lite midler til å håndtere det. Selv om overføringene dobles, vil fylkeskommunene fortsatt være langt unna å kunne ta igjen etterslepet som de selv har definert. Likevel er det en klar sammenheng mellom overføringene til fylkeskommunene og de resultatene som oppnås – penger blir fordelt over hele landet, noe som betyr at lokale politikere kan prioritere områder som er mest kritiske i sine regioner.

Riksveiene står derimot overfor et enda mer alvorlig problem. Her er det en massiv kløft mellom de politiske løftene og de reelle behovene. Det er behov for investeringer i størrelsesorden hundremilliarder hvis vi skal oppgradere Norges hovedveier til det nivået vi alle er enige om at de skal være på.

I tillegg har riksveiene blitt utsatt for en annen kompleksitet: Det er nå ikke lenger noen klar politisk styring på hva som faktisk bygges ut. Stortinget vedtar en Nasjonal transportplan som angir hvilke strekninger som skal prioriteres, men det er selskapet Nye Veier som får friheten til å avgjøre når prosjektene settes i gang. Nye Veier tar disse beslutningene basert på samfunnsøkonomisk analyse, noe som kan virke fornuftig, men som i realiteten ofte er uhensiktsmessig.

Mange prosjekter har risikert å falle mellom stolene. Det er alltid nye prosjekter som kommer på Nye Veiers omfattende liste, så selv om strekninger som E6 fra Åsen og nordover trenger oppmerksomhet, er det ingen garanti for at de vil bli prioritert. En økning på 350 millioner kroner per år kan muligens få Nye Veier til å fullføre sine mest presserende prosjekter litt hurtigere, men det er ingen forsikring om at dette faktisk vil ha en merkbar effekt på veiforholdene i Trøndelag.

Norge står overfor en akutt utfordring når det kommer til veinettets tilstand og kvalitet – det er på høy tid at vi setter foten ned og krever reelle endringer i veipolitikken. Uten en betydelig økning i bevilgningene vil vi fortsette å se kronisk underinvestering i vår infrastruktur. Er det på tide at vi som samfunn begynner å stille spørsmål ved hva som virkelig er viktig for fremtiden? Før det er for sent!