I en tid hvor bunnlinjen blir stadig viktigere, må vi stille oss spørsmålene: Hva skjer med verdiene våre når regnskapene blir dystre? Når vi ser røde tall på skjermen, hva er det vi faktisk gir opp?

Som ansatte ved universitetet, er det forventet at vi har evnen til å forstå at våre utgifter ikke kan overstige inntektene over tid. Men hva skjer med læring og utdanning når økonomien tvinger oss til å prioritere kostnader fremfor verdier? Er det bare tallene på excelarket som skal styre våre beslutninger?

Nylig har NTNU trukket seg som partner i Erasmus Mundus-masterprogrammet «Choreomundus». Dette programmet har vært en livline for studenter fra utsatte områder over hele verden, som har fått muligheten til å studere sin egen kulturarv gjennom dans og bevegelse. Mange av disse studentene kommer fra marginaliserte grupper – homofile menn, kvinner og andre som har vært glemt. Nå som NTNU har trukket seg, står disse studentene uten en viktig plattform for å dele sine historier og kultur.

Det er ikke bare Choreomundus som er i faresonen; utdanningen av kirkemusikere står også på spill. NTNU har nå ikke råd til å utdanne så mange som 0-5 kirkemusikere årlig, ettersom rekrutteringen har vært for lav og kostnadene for høye. Dette skjer samtidig som musikernes fagforbund advarer om en kommende pensjonsbølge, der over 35% av kirkemusikerne vil forsvinne om ti år.

Er det lettvint å avfeie betydningen av kirkemusikere? De er ikke bare spillemenn på søndagsgudstjenester; de er bærere av musikk- og kulturlivet i små samfunn, de bidrar til folkehelsen og beredskapen utenfor storbyene.

Men her står vi: Det er for dyrt. Vi har ikke råd. Igjen tvinges vi til å se på excelarket og overse den sosiale verdien av disse kulturtilbudene. Viktigheten av å utdanne helsearbeidere, lærere og teknologiutviklere for det grønne skiftet er uomtvistelig, men hva forsvinner når kostnadene må ned? Hvilke enormt viktige deler av vårt samfunn er vi villige til å ofre?

I denne kaotiske perioden må vi reflektere over hvilke verdier som styrer våre beslutninger. Hva satser vi på, hva velger vi å ivareta, og hva er vi villige til å kutte? Kan vi fortsatt tenke langsiktig, eller blir vi presset til å handle raskt i en økonomi som roper etter umiddelbare løsninger?

Vi må spørre oss selv: Hva er egentlig kunnskap for en bedre verden? Og hva slags samfunn ønsker vi å bygge for fremtiden?