Norge har lange tradisjoner for en moralsk infundert utenrikspolitikk, men nå er det på tide å stille spørsmål ved retningen. Utenriksminister Espen Barth Eide, som har fått betydelig oppmerksomhet for sin tilnærming, minner om en person med en nesten messiansk tro på egen rolle i verdensbildet.

For mange av oss representerer Barth Eide en typisk intellektuell som kombinerer egenskaper fra både prest og professor. Hans talestil, særlig når han står foran kameraene, utstråler en følelse av egenrettferdighet. Den underliggende spørsmålet blir: Er han mere opptatt av hva som er moralsk riktig enn hva som faktisk gagner Norges interesser?

Bak denne tilsynelatende karismatiske fasaden, skjuler det seg ifølge noen kritikere en egoistisk agenda. Tidligere amerikanske diplomater har uttrykt tvil om hans pålitelighet i forhold til norske interesser. Er det mulig at Barth Eide ofrer vårt lands ve og vel for å fremme egne ambisjoner? Det er en tanke som skremmer.

Nylig er det reist spørsmål om hans utenrikspolitikk, som mange beskriver som aktivistisk. Dette har fått representanter fra ulike politiske sjikt, inkludert journalister som Hanne Skartveit, til å sette spørsmålstegn ved om han virkelig prioriterer Norges beste eller om han kun følger sin egen agenda.

Hittil har Eide fått mye ros for sin akademiske bakgrunn og diplomatiske ferdigheter. Men ifølge kritikere fører hans tilnærming til en svekkelse av Norges internasjonale posisjon. Spørsmålet mange stiller seg er: Kan et lite land som Norge virkelig påvirke stormakter som Russland eller Kina ved å omfavne en såpass ideologiskdrevet politikk?

Espen Barth Eide har selv uttalt at bare en konsistent og prinsippfast tilnærming til internasjonale relasjoner vil sikre Norske interesser. Men dette oppfattes av mange som en naiv filosofi, noe som kan føre til at vi blir mere bytte for de større aktørene i geopolitikken.

Det er ingen tvil om at Eide er en ambisiøs og troende mann, men det reises spørsmål om klarer å se virkeligheten utenfra sin egen selvpålagte ideologiske boble. Kanskje er det på tide at nordmenn begynner å lytte mer kritisk til hva han faktisk sier. Er indeed Espen Barth Eide Norges nåtidige messias, eller er han snarere en villfarent âme som kan bringe Norge inn i den politiske dypvann?

Det er et spørsmål som krever mer enn bare overfladisk refleksjon, det krever grundig debatt om hvilken retning vi ønsker å gå med Norges utenrikspolitikk. Går vi fremover mot et bedre samarbeid, eller står vi overfor et selvpåført nederlag i møtet med større, mer mektige nasjoner?