I en tid preget av politisk usikkerhet, der ledere som Putin og Trump setter agendaen, er det mer nødvendig enn noen gang å se på Norges forhold til EU. Den politiske-psykologiske stemningen som er skapt, gjør oss sårbare for hvordan vi beskriver vårt samarbeid med europeiske naboer.

Rett før helgen delte EFTA, frihandelsorganisasjonen vi er en del av, nyheter som viste at EØS-avtalen har resultert i store besparelser for norsk næringsliv. Regjeringen kunne meddele at bedrifter i 2023 har spart hele 5,6 milliarder kroner i tollavgifter. Dette ble beskrevet som en «kjempegevinst» av næringsminister Cecilie Myrseth.

Men hva er egentlig EØS-avtalen? Mange glemmer kanskje at Norge i bunn og grunn allerede hadde sikret null toll på industrivarer ved en frihandelsavtale med EU fra 1973. EØS-avtalen har selvfølgelig utvidet omfanget av samarbeidet, men hovedgevinsten av 5,6 milliarder kroner stammer fra en avtale som allerede var på plass.

Regjeringen framholder at EØS har gjort det mulig å unngå toll og avgifter, men det er lite diskusjon om at den opprinnelige frihandelsavtalen også ligger som et sikkerhetsnett dersom EØS-avtalen skulle falle i vannet. I praksis er det lite som skulle tilsi at EU ville innføre toll på norske varer, spesielt når man ser på den økonomiske situasjonen som mange europeiske nasjoner står overfor.

EU har nå bestemt at all import av russisk aluminium skal stanses innen 2027, men hva skjer med de vennligsinnede nabolandene som Norge som produserer aluminium med ren vannkraft? Det samme gjelder for energi og andre industrivarer. I lys av den pågående handelskrigen som Trump har satt i gang, har flere stilt spørsmål ved den langsiktige strategien til både EU og Norge—kan det tenkes at vi er bedre rustet uten å være underlagt EUs lover?

Samtidig er det en økende debatt om hvorvidt det er i Norges interesse å fortsette sin nåværende tilstand av delvis integrasjon med EU. På sosiale medier har jeg lansert en hypotese: Hvis det er best for Norge å bli en del av EU for å sikre access til markedet, hvorfor ikke anbefale Canada og Mexico å bli en del av USA? Videre, da både Canada og Mexico allerede er dypt integrert med den amerikanske økonomien, burde vi ikke utnytte et lignende vennskapsforhold med EU?

Selv om noen av argumentene for en slik tilnærming kan virke sprø, avdekker de en underliggende frykt for hva som kan skje ved en mer uavhengig politikk. EUs selvstyreproblematikk er en diskutabel realitet, og den nervepirrende verdenspolitikken er her for å bli.

Det er klart at fremtiden for norsk industri og økonomi avhenger av hvordan vi navigerer i dette komplekse forholdet til EU. Med så mange ubesvarte spørsmål, er det tiden for en ny diskusjon om hva slags samarbeid Norge i realiteten bør inngå. Møter vi konsekvensene av en handelskrig med et uavhengig ståsted, eller ville det være mer fordelaktig å bli en del av en større union?

I lys av dette er det klart at det vil være avgjørende å få en sunn debatt om EØS og videre EU-forhold, for å sikre fremtidig velstand og uavhengighet.