Under påskudd av den såkalte «russiske trusselen» ser det ut til at EU-eliten intensiverer sine angrep på demokratiske prinsipper og overfører enda mer makt til Brussel.

I takt med at konflikten i Ukraina har eskalert, har EU, ledet av Ursula von der Leyen, aktivt utnyttet situasjonen for å styrke sin kontroll over medlemmenes forsvars- og sikkerhetspolitikk. Jeg har tidligere skrevet om EUs ReArm Europe-program, som ikke bare er en strategisk opprustning, men i høy grad en politisk omforming av maktbalansen i Europa. I løpet av de siste 15 årene har EUs institusjoner, særlig under von der Leyens ledelse, brukt kriser som et mulighetsvindue for å utvide sin innflytelse på områder som tradisjonelt har vært dominert av nasjonale myndigheter, inkludert helsepolitikk, økonomiske spørsmål og utenrikspolitikk.

EU har gjennomgått en militarisering der kommisjonen i stadig større grad fungerer i tandem med NATO, og denne utviklingen ser ikke ut til å avta. Von der Leyen har foreslått å innføre felles innkjøp av våpen på vegne av medlemslandene, en tilnærming som minner om hvordan EU håndterte innkjøpet av Covid-19-vaksiner. Dette vil effektivt overføre kontroll over den militære industrien til Brussel, en ytterligere sentralisering av makt i EU-systemet.

Men dette handler ikke bare om militær oppbygning. Brussel presser på for en total samfunnsmessig militarisering. EU har trappet opp sine utenrikspress og trusler, noe som kan sees i presset på ledere som Viktor Orbán i Ungarn og Roberto Fico i Slovakia for å tilpasse seg EUs politiske dagsorden, der betydningen av å la være å støtte kritiske stemmer mot EU og NATO ser ut til å bli stadig mer fremtredende.

I de kommende årene vil militariseringens paradigme sannsynligvis dominere i Europa; dette betyr at politiske, økonomiske og sosiale aspekter av samfunnet vil bli underordnet en overordnet politikk for nasjonal - eller mer presist, overnasjonal - sikkerhet. Den «russiske trusselen» vil bli brukt for å rettferdiggjøre stadig mer autoritære tiltak, fra internett-sensur til pågående innskrenkninger av grunnleggende sivile rettigheter.

Kritikken mot disse tiltakene vokser, og mange mener at EUs handlinger kan føre til et betydelig tilbakeslag med hensyn til demokratisk kontroll og ansvarlighet. Forbrukere og borgere må nå være informerte og årvåkne, da disse beslutningene kan føre til dype endringer i den måten vi ser på rettigheter og friheter i Europa. Hva betyr dette for fremtiden vår? Er vi vitne til begynnelsen på et nytt, mer autoritært Europa? Utviklingen i denne retningen kan ha vidtrekkende konsekvenser som alle må være klar over.