Teknologi

«Folk på Helgeland står foran et veiskille – vi er nødt til å gjennomføre et grønt skifte»

2024-10-14

Forfatter: Emil

Tone Sæterstad gir uttrykk for sin frustrasjon i Helgelendingen og oppfordrer alle til å kjempe for å bevare det som er viktig for oss. Jeg er enig, særlig når det gjelder arbeidsplasser og muligheten for at Helgeland kan opprettholde et velferdssamfunn for de mest sårbare blant oss.

Innbyggerne på Helgeland, i likhet med folk andre steder som Florida, Stillehavsøyene og Nepal, står overfor en kritisk utfordring. Vårt enorme forbruk av fossil energi må ta slutt, spesielt i de rikeste nasjonene som Norge. Statistikk fra 2023 viser at bare 50 % av energibruken i Norge kom fra fornybare kilder, mens resten ble dekket av fossil energi som diesel, naturgass, kull og fyringsolje.

Selv om mange nordmenn bruker ved, varmepumper og strøm, er det skremmende å se at fossil energi utgjør så stor del av bruken i landbruket, skogbruket og fiske. Oljeselskaper dekker fremdeles 85 % av transportsektorens energibehov, til tross for den økte bruken av elbiler.

Resultatet av denne energibruken er tydelig. Orkanene i Florida er et dramatisk symptom på klimaendringer, men ifølge Verdensbanken vil omtrent 220 millioner mennesker måtte flytte innen 2050 grunnet klimakatastrofer, vannmangel og jordbrukstrusler. I flere afrikanske land trues ikke eksistensen av rovdyr, men av knappe ressurser.

Natur og villmark på jorden er truet, og spesielt i arktiske områder er temperaturøkningen mest alvorlig. Dette påvirker dyre- og planteliv kraftig. Selv om vi i dag er usedvanlig glade i naturen, må vi også erkjenne at endringene skjer raskere enn før. Klimaendringer fører til at våtmarksområder oversvømmes, og etablerte dyreliv blir erstattet av en ny vegetasjon og fauna.

Kampen for å bevare naturen er derfor helt avgjørende, og Tone Sæterstad hever stemmen for å understreke sin bekymring for rovdyr som jerv og bjørn. Hun ønsker en naturtilstand som former seg etter menneskers behov, men vil hinter om at endringene i levekårene for bygdene på Helgeland er mer avgjørende enn utryddelsen av rovdyr. Uten livskraftige lokalsamfunn er vi i fare for å miste viktigheten av skoler, kulturelle aktiviteter og fellesskap.

Personlig setter jeg også stor pris på Helgelands natur, og de betagende fjelltoppene har vært mitt fristed. Men samtidig blir jeg trist over klimaendringene og hvordan de påvirker vårt miljø. Faren for ras øker, spesielt om vinteren, og naturkatastrofer kan bli en del av hverdagen for fremtidige generasjoner.

Det er ikke bare forskere og FN som krever handling; hele verden har en felles forståelse av at vi må handle nå. Klimakrisen vil kreve en drastisk endring av livsstil og energiressurser. Paris-avtalen er et skritt i retning av denne nødvendige endringen, og Norges forpliktelse til dette skiftet er avgjørende.

Det er tydelig at Tone Sæterstads frustrasjoner reflekterer en bredere debatt om hvordan vi skal håndtere de endringene som følger av fossilenergibruken. Vi må akseptere nødvendigheten av bærekraftige løsninger, fremfor å avvise dem basert på frykt for det ukjente.

Å investere i vindkraft og fornybar energi er ikke bare viktig for miljøet, men også for lokalsamfunnene og den økonomiske utviklingen i Norge. Kapitalismen må omfavnede ideen som støtter disse grønnere tiltakene. For oss på Helgeland, og i resten av verden, er det av største viktighet å finne bærekraftige løsninger som også ivaretar samfunnets behov. Jeg vil kjempe for dette, for våre barn, barnebarn og for fremtiden.