Norge står overfor en intens debatt om kraftproduksjon og mulige energikrisetider. Nesten daglig blir vi bombardert med advarsler om forestående kraftmangel fra sentrale figurer som energiminister Aasland, og bransjespesialister fra Fornybar Norge. Samtidig ser vi en kraftig økning i energiforbruket, fra elektrifisering av oljeplattformer til bygging av hydrogenfabrikker. Dette reiser spørsmålet: Hvordan kan man samtidig frykte kraftmangel og påstå at vi skal øke forbruket?

Elektrifisering av norsk sokkel er estimert til en økning på over 16 TWh innen 2030. De fleste av disse tiltakene kan betraktes som kosmetiske snarere enn konkrete løsninger for klimaet. Selv om det er snakk om å redusere klimagassutslipp, vil tiltakene i realiteten bidra til å øke den totale kraftproduksjonsbehovet. Et eksempel er elektrifiseringen av Heidrun-plattformen, hvor det planlegges en ny kraftlinje fra Skage til Vikna, som vil koste over en milliard kroner, og vil bli svært kostbart for forbrukerne.

Samtidig planlegger det australske selskapet Fortescue Future Industries (FFI) en stor ammoniakk-fabrikk i Bremanger. Denne fabrikken, med et årlig strømforbruk på 2,628 TWh – hvilket er nok til å drifte sju av verdens største skip – vil koble seg på et nettverk som har begrenset kapasitet til overskudd. Det bringer oss til spørsmålet: Hvordan kan vi tillate slike prosjekter å gå fremover når vi allerede står overfor en mulig energikrise?

FFI har også ambisjoner om å etablere en liknende fabrikk i Nordland, som vil bidra til enda mer press på energiforsyningen. Til sammen kan disse to fabrikkene bruke over 5,2 TWh årlig, noe som tilsvarer en betydelig del av Norges nåværende energiproduksjon. Dette er i en tid hvor vi ser at Norges vindturbiner produserte omtrent 14 TWh i 2023, men krever å bygge ut store naturområder for å dekke etterspørselen.

Og spørsmålet som gjenstår er: Hvorfor investere 3,4 prosent av vår strømproduksjon i prosjekter som ammoniakk- og hydrogenproduksjon når vi står overfor kraftmangel? Særlig med tanke på at over 50 prosent av energien hass noen prosesser går tapt – det reiser også bekymringer om bærekraften disse prosjektene har på lang sikt.

Energieffektivisering bør heller være prioritert. En rapport fra SINTEF og Skanska antyder at det er mulig å spare 13 TWh strøm innen 2030 bare ved å optimalisere eksisterende og fremtidige bygninger. Dette er et resultat som kan frigjøre kapasitet, redusere strømmkostnader for både folk og bedrifter, samtidig som vi bevarer mer av naturen. Gitt at regjeringen satser store beløp på dyre havvindprosjekter, er man nødt til å stille spørsmål ved om prioriteringene er på rett sted.

Regjeringen har bevilget 35 milliarder kroner til Parkwind og Ikea for å produsere omtrent 6,9 TWh strøm ved hjelp av havvind, tross at dette prosjektet antas å være ulønnsomt uten disse midlene. Disse investeringene kunne vært mye mer effektivt brukt på energieffektivisering som kunnet generere mer energi enn havvindprosjektet. Hva med å fokusere på å spare energikostnader først, slik at Norge kan være i stand til å redusere energiforbruket i det hele tatt?

Det finnes mange spørsmål og usikkerheter rundt Norges energifremtid, men en ting er klart: Energiforbruk og produksjon må forvaltes klokt og bærekraftig for å unngå kriser i fremtiden.