Eldre med demens opplever en økende frykt og sult som følge av nedbemanning i omsorgsboliger. Datteren Mette Kilstad beskriver hvordan hennes 89-årige mor, som har demens, ofte ringer henne gråtende, usikker på hvor hun er og hva hun har spist. Det er en alarmerende situasjon som pårørende i Lunner kommune nå må forholde seg til.

«Hun er sulten og tørst, men forstår ikke at det er mat i kjøleskapet,» forteller Kilstad. Etter at kommunen reduserte bemanningen 1. september, er mange beboere med alvorlig demens nå mye alene. Pårørende frykter for deres liv og sikkerhet.

Ifølge kommunen er nedbemanningen nødvendig fordi det har blitt for kostbart å opprettholde det nåværende bemanningsnivået. Kommunalsjef Helga Marie Bjerke uttaler: «Vi trenger å tilpasse bemanningen ut fra den enkeltes behov». Men pårørende ser med bekymring på situasjonen.

«Det er brannfarlig å gi min mor mikrobølgeovn. Hun kan trykke på hva som helst,» advarer Kilstad. Hun har vært i kontakt med kommunens ledelse flere ganger uten å få tilfredsstillende svar.

Det rapporteres om at mange beboere går glipp av stell og måltider i helgene, en påstand kommunen imidlertid avviser. Like väl, flere pårørende avviser kommunens vurdering av behovene.

«Omsorgsboligen har blitt et fengsel,» sier Siv Astrid Skjølå. Hun forteller at hennes slektning, som bor på samme avdeling som Kilstads mor, har opplevd betydelig vekttap og forverring av sin mentale helse etter nedbemanningen.

Ordfører Harald Tyrdal understreker at kommunen prioriterer eldreomsorgen, men innrømmer at finansielle begrensninger er en utfordring. «Vi må ta pårørendes bekymringer på alvor,» sier han.

Det reiser spørsmål om hvordan kommunen skal sikre tilstrekkelig omsorg og trygghet for de mest sårbare, samtidig som de håndterer budsjettutfordringene. Dette er en situasjon som angår mange, og det trengs handling for å forbedre livskvaliteten til eldre med demens.