Plutselig hjertedød er en av de mest fryktede komplikasjonene etter et hjerteinfarkt og står for omtrent 20 prosent av alle dødsfall. Det er også en stor trussel for personer som har overlevd et hjerteinfarkt. Denne tilstanden oppstår ofte uventet og kan føre til tragiske tap av liv. En implanterbar defibrillator (ICD) kan spille en avgjørende rolle i å redde liv ved å oppdage og terminere livstruende ventrikulære arytmier.

Men her er det store spørsmålet: hvordan kan vi bedre identifisere pasienter som er i størst risiko for å oppleve plutselig hjertedød? En betydelig redusert venstre ventrikkel ejectfraksjon (LVEF) er for tiden den primære indikatoren brukt for å avgjøre hvilke pasienter som bør få implantert en ICD. Imidlertid viser forskning at LVEF alene kan være et unøyaktig verktøy, idet mange pasienter som faktisk opplever plutselig hjertedød etter et hjerteinfarkt, anses for ikke å være kvalifisert for en ICD, til tross for svært alvorlige tilstander.

En ny metaanalyse publisert i European Heart Journal har undersøkt om vi kan forbedre prediksjonene ved å kombinere LVEF med andre relevante prediktorer fra det omfattende PROFID-prosjektet. Forskerne analyserte data fra 20 ulike studier, inkludert totalt 140 204 pasienter som var behandlet etter hjerteinfarkt. De undersøkte en rekke faktorer som demografi, medisinsk historie, biomarkører, elektrokardiografi, ekkokardiografi og magnetisk resonansavbildning av hjertet.

Resultatene fra studien er nedslående: Til tross for en grundig vurdering av 1326 tilfeller av plutselig hjertedød hos ICD-pasienter og 1567 tilfeller hos ikke-ICD-pasienter, var LVEF en dårlig indikator for å forutsi alvorlighetsgrad og risiko for plutselig hjertedød. Spesielt var det ikke mulig å identifisere lavrisikoindivider med alvorlig redusert LVEF eller høy-risikoindivider med bevart LVEF.

Det som virkelig er skremmende her, er at mange pasienter som kunne ha fått hjelp av en ICD, kanskje ikke engang blir vurdert for implantering, noe som setter liv i fare. Denne studien understreker behovet for en revolusjon i vår tilnærming til risikovurdering av plutselig hjertedød. Kanskje neste generasjon av defibrillatorer eller bedre biomarkører kan bidra til å redde flere liv? Dette er et spørsmål som helsevesenet må ta på alvor hvis vi ønsker å redusere antallet tragiske dødsfall etter hjerteinfarkt.