Det siste året har blitt betegnet som «An-Nakba al-jadida» - «den nye katastrofen» - for gazanere. Dag Henrik Tuastad, førstekonsulent i midtøstenstudier ved Universitetet i Oslo, beskriver situasjonen som en av de mest katastrosale for palestinerne noensinne.

Mange har mistet livet, men det er lidelsene som påfører flest sår. Tirsdag var det ett år siden den israelske regjeringen erklærte krig etter Hamas' terrorangrep den 7. oktober 2023. Forsvarsminister Yoav Gallant sa tydelig: «Vi vil lamme Gaza på en slik måte at de vil huske det i 50 år.»

Israel innførte umiddelbart en total blokade som har sunket Gaza i dyp nød - med stengte grenser og stanset tilførsel av vann, strøm, mat og drivstoff. Over 42.000 palestinere er bekreftet drept, og nær 100.000 er såret, ifølge rapporter, hvor flertallet er kvinner og barn. Nesten alle av de 2,3 millioner innbyggerne i Gaza har blitt drevet på flukt, og massive ødeleggelser er synlige overalt.

Som Tuastad påpeker, opplever disse menneskene en intens følelse av urettferdighet når hele Gaza blir kollektivt straffet. I tillegg er det pågående bombingen og angrepene blitt omtalt som folkemord av flere internasjonale observatører, inkludert en FN-rapport fra mars.

Sammenligningen mellom dagens situasjon i Gaza og den opprinnelige katastrofen, «An-Nakba», fra 1948, hvor palestinerne ble fordrevet fra sine hjem, er uunngåelig. Tuastad minner om hvordan tidligere generasjoner ble preget av traumer og destruksjon, som ledet til opprettelsen av den palestinske frigjøringsbevegelsen. Spørsmålet som nå stilles er: Hva vil skje med neste generasjon? Vil de kjempe for fred eller oppsøke ekstreme ideologier?

Teorien om en «evig» konflikt reiser viktige spørsmål om fremtiden. Det ser ut til å være skiftende holdninger, selv blant regionale aktører som Jordan, som stiller provokative spørsmål om håp for en langsiktig løsning.

Til tross for de massive utfordringene, er oppfattelsene av en palestinsk stat fortsatt en sentral del av den internasjonale samtalen. Det er en vedvarende frykt for at denne konflikten, langt fra å bli løst, kan føre til ytterligere destabilisering i regionen.

Det er også en bekymring for sterke generasjonseffekter der traumer og sosiale arv kan overføres og dyrke nye konflikter. Som det er nå, kan man dog se tidlige tegn på at det internationale samfunnet blir mer engasjert i spørsmål om krigsforbrytelser og muligheten for rettferdighet. Det er avgjørende for fremtiden at dette forblir en prioritet, for uteblivelse av handling kan skape et permanent sår i regionen som vil være vanskelig å lege.