Selv om det har vært betydelige fremskritt i insulinbehandling og blodsukkerovervåking de siste tiårene, sliter fortsatt mange pasienter med type 1-diabetes (T1D) med å nå sine behandlingsmål. En fersk studie fra USA viste at bare 37 prosent av pasientene oppnådde adekvat glykemisk kontroll, og fra 2010 til 2018 har gjennomsnittlig HbA1c-verdier blant unge med T1D økt.

Tradisjonelt har HbA1c vært den primære metoden for å overvåke glykemisk kontroll, men denne metoden fanger ikke opp raske svingninger i blodsukkeret. Forskning tyder på at glykemisk variabilitet, som beskriver svingningene i blodsukkernivået, er en viktig faktor for utviklingen av diabetiske komplikasjoner. Nyere studier benytter derfor kontinuerlig blodsukkermonitorering (CGM) for å gi et mer nøyaktig bilde av pasientenes blodsukker. Det er også indikasjoner på at variabilitet i blodsukkeret er knyttet til en høyere risiko for mikrovaskulære komplikasjoner, selv om det er behov for mer langsiktig data.

Insulin forblir en livsviktig behandling for T1D, men er også forbundet med risikoer som hypoglykemi og vektøkning. Overvekt og fedme er i sterk vekst blant ungdom med T1D, ofte som følge av usunne spisevaner og mangel på fysisk aktivitet.

En ny metaanalyse av seks randomiserte, placebokontrollerte studier som ble publisert i tidsskriftet Diabetes, Obesity & Metabolism, undersøkte effekten av GLP-1-reseptoragonister (GLP-1RAs) på HbA1c-verdier og CGM-målinger. Funnene indikerer at behandling med GLP-1RAs førte til en marginal reduksjon i HbA1c-nivåer og økt tid under behandlingsmålet sammenlignet med placebogruppen. Til tross for økt risiko for hypoglykemi, viste det seg at pasienter på GLP-1RA ikke hadde høyere risiko for alvorlig hypoglykemi sammenlignet med de som fikk placebo. Det ble heller ikke rapportert om tilfeller av diabetisk ketoacidose, noe som er en alvorlig komplikasjon ved diabetes.

Forfatterne av studien konkluderer med at GLP-1RA kan gi noen fordeler i behandlingen av T1D, men understreker at de brukte medikamentene hadde kort virketid (exenatid og liraglutid) og ikke inkluderte nyere GLP-1RAs som gir ukentlige injeksjoner, som semaglutid og tirzepatid. Det er også verdt å merke seg at CGM-data kun var tilgjengelige for en mindre del av deltakerne.

Avslutningsvis er det fortsatt rom for mer forskning for å avklare hvordan GLP-1RAs kan optimaliseres i behandlingen av type 1-diabetes. Pasienter og helsepersonell bør være oppmerksomme på den nyeste vitenskapelige utviklingen for å bedre imøtekomme behovene til pasienter med T1D.