I helgen ble den siste episoden av den populære NRK-serien «Lykkeland» lansert, og det ble en følelsesladet avskjed med karakterene som har preget et av Norges mest betydningsfulle tiår.

Toril Torstensen, som har opplevd alvorlige rusproblemer, deler sine tanker om viktigheten av å få en ny sjanse. Hennes ektemann Christian, som tidligere ble sett på som en upålitelig karakter, har gjennomgått en positiv utvikling og fremstår nå som mer sympatisk. Anna Hellevik Kay, på sin side, fortsetter å representere seriens ideal som både omsorgsfull og ambisiøs.

Oljealderen i fokus

Gjennom historien til flere familier fra Rogaland får vi et innblikk i hvordan oljealderen har transformert byen og landet. Seerne blir påminnet om den bemerkelsesverdige velstanden som har preget hverdagen vår, ofte mer enn vi er klar over, samt skyggen av materialisme som følger med denne utviklingen.

Serien har et læringspotensial og burde være pensum i norske skoler, ettersom den gir unge seere mulighet til å reflektere over sin egen historie og kultur. Det er mye å lære og diskutere ut fra det som presenteres.

Religionens plass

Gjennom de tre sesongene har det religiøse aspektet vært sentralt, men det belyser ofte de negative sidene ved tro. De religiøse figurene i «Lykkeland» oppleves sjeldent som forbildekarakterer, noe som kan skape et inntrykk av at troen er mer en byrde enn en stabil grunnmur for livet.

Serien har møtt kritikk for hvordan den knytter sammen bedehusbevegelsen og pinsebevegelsen. Toril Torstensen, som er pinsevenn, refererer til menigheten som bedehus, noe som kan oppfattes som en forenkling av samspillet mellom disse bevegelsene.

Tro og tvil

En av de mest tankevekkende scenene oppstår når Toril får vite at hennes barnebarn vurderer sin egen tro. Mormoren hennes bekjenner at hun har sluttet å tro på Gud – en samtale som ikke er uvanlig i mange norske familier i dag.

Mormoren sier: «Gud kan jo være det du vil han skal være», noe som kan vekke bekymring for hvordan troens fundament blir fremstilt. Slike utsagn virker som en modernisering av verdier som ble utdypet for flere tiår siden.

Dåpsdebatten

Et høydepunkt i serien er diskusjonen om dåp, hvor Toril og Ingrid Nyman, en annen karakter i serien, diskuterer om deres barnebarn bør døpes som spedbarn eller vente til de kan ta et eget valg. Dette gir et unikt perspektiv på religiøse tradisjoner og personlige valg, og skaper rom for mange interessante refleksjoner.

Mindre fokus på det åndelige

Torils skildring av bedehuslivet er preget av en nostalgi som kanskje overskygger det åndelige livets kjerne. I stedet for å fremheve det åndelige fellesskapet, fokuseres det på aktiviteter som ikke nødvendigvis reflekterer det allermest betydningsfulle: forholdet til Jesus.

Zombifisering av tro

Kritikk har blitt rettet mot hvordan religiøse miljøer ofte fremstilles som motstandere i moderne litteratur, filmer og TV-serier. I en tid med økende sekularisering, ville det vært modig av serieskaperne å vise flere positive sider av religiøse karakterer i «Lykkeland». Isteden oppleves mange religiøse narrativ som fremmedgjørende.

Refleksjoner om velstand

Til tross for disse utfordringene sitter jeg igjen med et overveiende positivt inntrykk av «Lykkeland». Det er en av de beste norske dramaseriene jeg har sett, og den lykkes i å fange mye av den komplekse virkeligheten i hvordan velstand har påvirket både individ og samfunn. Som Nyman uttrykker, har barnebarna hennes vokst opp i en velstand som ingen før hadde opplevd, noe som har tydelig innflytelse på deres forhold til både penger og tro.

Bibelen snakker mange ganger om forholdet mellom rikdom og tro, og kanskje er veien mot å navigere livene våre i et «lykke»-land mer komplisert enn vi liker å tro.