Hver uke tas avgjørelser som kan avgjøre Europas fremtid. I kulissene huser Donald Trump sine ambisjoner.

Skal vi som europeere bli del av en intens handelskrig med Kina?

Er det på tide å begrense importen av Kinas rimeligste elbiler, batterier og vindturbiner for å få kontroll over verdikjedene?

Vil vi fortsatt støtte USAs militære opptrapping i Øst-Asia? Den norske regjeringen har allerede besluttet at Forsvaret skal delta sammen med britene med en fregatt i Indo-Stillehavet.

Skal de europeiske nasjonene øke sine militære budsjetter for å imøtekomme Trump-administrasjonens krav, håpe på militær støtte fra USA i tilfelle Russland agerer?, spesielt etter bekymringene rundt Putins ambisjoner om å angripe NATO-land?

Det er klare tegn på at beslutningene i våre regjeringer er påvirket av USAs strategier. Det er spesielt bekymringsfullt gitt den pågående krigen i Ukraina, som har endret maktbalansen i Europa.

EU står nå i en usikker situasjon. Mens Tyskland, Europas største økonomi, takler en politisk krise og økonomiske nedgangstider, er eierskapet av teknologi og produksjon på spill. Volkswagen har varslet betydelige nedleggelser av fabrikker.

Ikke bare Deutschlands utfordringer, men også Frankrike er under press, med president Macron som møter motstand fra både nasjonalforsamlingen og velgerne når han forsøker å navigere gjennom de turbulente tidene.

Et av de viktigste valgene som allerede er fattet, er en betydelig styrking av de militære budsjettene. Skal dette tilfredsstille Trumps krav? Hans uttalelser har vært klare: Land som underinvesterer i forsvarssektoren vil ikke få støtte fra NATO hvis de blir angrepet. Opprustningskravet har blitt hevet fra 2 til 3 prosent av BNP.

Forskningsfaktorer fra eksperter som Sverre Lodgaard ved NUPI belyser den historiske konteksten. På 1980-tallet ga Palme-kommisjonen en vei ut av krisen, og fremhevet at sikkerhet ikke kan oppnås gjennom ensidig opprustning, men må bygges sammen med motpartene.

I dag ser vi derimot en ny vektlegging av amerikanske strategier, som kan gjøre Europa til de primære ofrene for denne opprustningen. Hypersoniske missiler blir utplassert, og amerikanske baser sprer seg i vestlige land.

EU planlegger også et program for å samordne investeringene i forsvarsmateriell, med mål om å øke andelen av europeisk produsert utstyr fra 22 til 60 prosent. Dette vil kunne styrke europeisk selvstendighet, men det gjenstår å se om EU-landene har den nødvendige styrken til å stå imot amerikansk press.

Kina står i sentrum av den globale handelskrigen som Trump initierte, og EU har allerede innført toll på kinesiske elbiler, noe som kan påvirke handelsavtaler og forholdet mellom Europas og Kinas økonomier.

Spørsmålet nå er ikke bare hvilke vapen vi skal kjøpe, men også hvordan vi skal navigere i det internasjonale samfunnet som blir stadig mer komplisert. Trusselen fra Russland er reell, og samtidig ser vi hvordan USA manipulerer markeder som et ledd i å opprettholde sitt globale hegemoni.

Kontrasten i dette landskapet er tydelig: Europeere står overfor en økende militærisering og en potensiell stagnasjon i deres økonomiske relasjoner med Kina. Som Jens Stoltenberg sa, "Frihet er viktigere enn frihandel", men spørsmålet gjenstår: Hvilket bein skal Europa faktisk stå på i møte med USA? Vi lever i en tid hvor beslutningene fattes raskt, og hvor vi må være klare til å tilpasse oss en ny realitet.

Tiden fremover blir uforutsigbar, men én ting er klart: Europa vil sannsynlig måtte smiske for Trump. Hva denne smiskingen vil resultere i, er noe som gjenstår å se.