(Nationen): Jonas Gahr Støre har igjen fått æren av å holde nyttårstalen i år. Mens det har vært opprør i Arbeiderpartiet, har debattene i partiet dalte ned i skjul i løpet av julen.

Støres opptreden i romjulen med «A-laget» på NRK var lite likandes for kritikerne. I norsk politikk betyr jo en slik opptreden at den cool statsministeren kan få oppmerksomhet og sympati, til tross for at motstanderne påstår han ikke evner å kommunisere med vanlige folk.

Nå som året er 2025, skremmer eksperter oss med prognoser om et usikkert og turbulent år. Støre står kanskje sterkere enn før på grunn av sin erfaring, men hva hjelper denne erfaringen når han sliter med å bli oppfattet som en leder for folket?

Tidligere motstandere av Støre kan kanskje se på ham med nye øyne, da det alternative lederalternativet, Tonje Brenna, ikke er det mest imponerende. Mange savner en sterkere stemme, som Kari Nessa Nordtun.

Støres nyttårstale ga ingen politiske løfter, men understreket at han fortsatt bærer på taperstempelet. Regjeringen hans kjemper fortsatt med arven etter tre år bak seg, hvor de har håndtert små saker bra, men blitt overkjørt i de store utfordringene.

Sørgelig er det at de styrer lattfergetakster, men ikke strømkostnader. Regjeringen ser ut til å bli defensiv i møte med økende forskjeller og sentralisering. Og slik bærer de sitt image inn i 2025.

Selv om det ville vært fristende for Ap å bytte Støre med Brenna, ville dette bare vært en tilfluktsløsning i stedet for en reell løsning på de problemene landet står overfor. All statistikk viser et behov for en ny politikk.

Ingen ønsker å se det distrikt Norge har opplevd denne høsten, som Arne Sandnes, tidligere Sp-ordfører i Norddal kommune, har beskrevet grundig. Han peker på at ingen av hans velgere ønsker en nedlegging av skoler eller butikker.

Så hvem har fått makten? En kombinasjon av markedsøkonomi og globalisering gjør at politikerne ser ut til å være maktesløse. Den virkelige makten er i hendene på oligarker, som Elon Musk, som ikke nødvendigvis har landets beste i tankene.

Med stortingsvalget som nærmer seg i 2025, har velgerne en vanskelig oppgave foran seg: Hvem skal de velge, når det kanskje føles som om ulikhetene fortsatt vil blistyrt av «de andre» kreftene i samfunnet?

Vil vi se Erna Solberg igjen gi oss en nyttårstale, der hun minner oss om at strømkostnader er ute av kontroll? Det mest skremmende spørsmålet er om vi etter valget vil ende opp med politikere som forblir tause, mens de ikke bedriver de endringene vi virkelig trenger.

Flere av oss føler oss fortvilet, lei av å bli ignorert, og fristelsen til å ikke stemme i protest vokser. Kan det føre til stemmer mot ekstremistiske alternativer? Vi nekter å gi opp håpet om rasjonelle, ansvarlige politikere som en dag hever stemmen, tar styringen og gjør noe med situasjonen.

Dette er drømmen vi holder fast ved; vi ønsker at de i maktposisjoner skal lytte til folket. Så hva kan vi, som utgjør grasrota, gjøre for å få våre drømmer til å bli virkelighet?