Et fascinerende blikk på livets fragilitet og livskamp.

Av og til kjenner man på motvilje før man går til teateret. «Eg foreslår at vi vaknar» – dramatiseringen av Beate Grimsruds gripende siste roman – var en slik opplevelse for meg. Heldigvis viste det seg at motviljen var helt ubegrunnet.

Romanen strekker seg over 500 sider, fylt med livlige samtaler, rike assosiasjoner, og en blanding av humor og dyptfølt sorg. Grimsruds mesterverk fanger leseren med sine intrikate narrativer og uventede vendinger, og det er ingen enkel oppgave å overføre alt dette til scenen. Hvordan kan man fange essensen av et slikt verk på en passende måte for teater uten å miste den dybden og kompleksiteten som romanen gir?

Dramatiseringen bringer publikum inn i en verden som balancerer på grensen mellom liv og død, med et perspektiv som kombinerer lekent og alvorlig innhold. Forestillingen tar for seg ikke bare døden, men også kampen for å leve, beholde håpet og navigere i livets kaos.

Den har blitt rost for sin evne til å gjøre komplekse følelser tilgjengelige for publikum, og gir oss en mulighet til å reflektere over vår egen eksistens. Dette er mer enn en teaterforestilling; det er en oppfordring til ikke bare å eksistere, men å virkelig leve. Hvor ofte stopper vi opp i vårt eget liv for å tenke over hva det betyr å kjempe for det vi elsker?

«Eg foreslår at vi vaknar» er et kraftfullt verk som inviterer til ettertanke, og som minner oss om verdien av hvert øyeblikk, selv når vi står overfor motgang. Anbefales på det sterkeste for de som ønsker å oppleve en dypere forståelse av livets realiteter.