Oppdrettsnæringen er i harnisk over kravene om å redusere produksjonen av oppdrettslaks, ettersom dette er nødvendige tiltak for å begrense de negative miljøpåvirkningene som følge av lakselus.

Næringen er underlagt regler som er knyttet til miljøpåvirkningen, hvor den viktigste faktoren er andelen laksesmolt som dør av lakselus. Ifølge rapporter dør mer enn 30 prosent av smolten i enkelte områder på Vestlandet. Trafikklyssystemets ekspertgruppe vurderer dødeligheten, og denne informasjonen benyttes av Nærings- og fiskeridepartementet for å farge kode produksjonsområdene i grønt (vekst), gult (frys) og rødt (nedtrekk).

Mens oppdrettsnæringen ikke protesterer mot vekst, kritiserer de det vitenskapelige grunnlaget når det kommer til nedtrekk. Det er imidlertid grunnleggende kunnskap som både gir muligheter for vekst og påpeker nødvendigheten av reduksjon.

Flere etablerte aktører innen oppdrettsnæringen forsøker å så tvil om de vitenskapelige vurderingene, samtidig som de angriper enkeltpersoner og institusjoner som arbeider med reguleringssystemene. Vi har allerede sett en økning i rettssaker mot Trafikklyssystemet fra næringen.

I en nylig kronikk i E24 blir det argumentert for at det er fornuftig å regulere oppdrettsnæringen etter lakselusens påvirkning på villaks, men at dødeligheten ikke kan skilles fra andre faktorer som også påvirker laksen i havet. Dagens forvaltningssystem blir beskrevet som potensielt ineffektivt nettopp fordi det kan undervurdere disse faktorene.

Det er imidlertid også dokumentert at Trafikklyssystemet gir en vitenskapelig vurdering av lakselusens påvirkning, ved å knytte det til den lovgivningen som forvalter villaksen (Villaksnormen). Forskning viser at lakselus fra oppdrettsanlegg har medført betydelige bestandsreduksjoner av villaks både i innsig og fangst.

I lys av dette, er det bekymringer rundt oppdrettsnæringens omdømme. En rekke uheldige hendelser og en oppfatning om at næringen i stedet for å løse problemet, bortforklarer situasjonen, har bidratt til dette negative bildet. Sjömat Norge, som representerer næringen, har vært så misfornøyd med vitenskapelige råd at de vurderer å ta alvorlige grep, som å ekskludere medlemmer fra råd og frata dem sentrale oppgaver.

Norges oppdrettsnæring er den nest største eksportindustrien i landet, viktig for samfunn langs kysten og bidrar til statskassen. Til tross for denne betydningen ser vi at villaksens situasjon er alvorlig og forverres over tid. Det kreves derfor åpen dialog og samarbeid mellom aktørene for å finne løsninger som ikke bare tar hensyn til næringens vekst, men også til den økologiske balansen i våre farvann.

Med en økende bevissthet rundt bærekraftige praksiser, har mange selskaper begynt å innse viktigheten av å ta miljøhensyn alvorlig, noe som gir håp for fremtiden. Er det mulig å forene disse interessene, eller vil det gå på bekostning av villaksens overlevelse? Dette er spørsmål vi som samfunn må stille oss.