Klimaforhandlinger kan avgjøre fremtiden vår, men EUs klimaministre står overfor betydelige utfordringer de kommende månedene. På møtet denne mandagen ble det tydelig at det er dype splittelser når det kommer til kjernekraftens rolle i kampen mot klimaendringer, samt EUs ambisjoner om et 90 prosent utslippskutt innen 2040.

2040-målet: Risiko for splittelse?

Det har vært en intens debatt om hvorvidt EU skal inkludere 2040-målet i sin forhandlingsmandat før COP29 i Baku. Mange medlemsland er bekymret for at det å fastsette nye utslippsforpliktelser vil bli en distraksjon fra den betydelige oppgaven det er å oppnå 55 prosent utslippskutt innen 2030. I tillegg får vi ikke se enighet før lovgivning om dette målet er på plass, noe som først kan skje i 2024.

Kjernekraft under lupen

Kjernekraft er et hett tema blant medlemslandene, med omtrent halvparten som støtter denne energiformen som en del av den grønne løsningen. På den andre siden finnes det en betydelig motstand som mener denne energikilden bør holdes utenfor EUs fremtidige klimaagenda. Under møtet ble det foreslått at kjernekraft skal vurderes mer positivt for å oppnå klimaløftene, ettersom EU også diskuterer finansieringen av kjernekraft innen rammen av den grønne taksonomien.

Finansiering av klimainitiativer

En viktig del av møtet var fokuset på klimafinansiering, særlig hvordan flere europeiske land må bidra mer økonomisk for å støtte klimatiltak i utviklingsland. Finlands klimaminister, Kai Mykkänen, pekte på Singapore som et eksempel på et land som bør bidra mer. Det er tydelig at presset for å sikre privat finansiering til klimaarbeidet vil øke, og at offentlig finansiering alene ikke vil være tilstrekkelig.

Baku-toppmøtet: En mulighet for dialog

Når verdensledere samles i Baku fra 11. til 22. november, blir forventningene store. Kan EUs deltakelse på dette møtet bidra til å mekle i de dype uenighetene som preger klimadebatten? Fokus på kjernekraft og klimafinanisering vil uten tvil være sentrale temaer. EUs strategier vil bli nøye vurdert av skeptiske nasjoner og miljøaktivister som ser på dette som en mulighet for realisme fremfor maktpolitikk i klimaarenaen.