LO-leder Peggy Hessen Følsvik står midt i stormen på Youngstorget, hvor hun leder valgkomiteen i Arbeiderpartiet. Interne stridigheter som er preget av amatørmessige kuppforsøk har svekket både partileder Jonas Gahr Støre og nestleder Tonje Brenna, og det ser ikke ut til å bli bedre.

Samtidig har LO, som tidligere har vært et sterk støttepunkt for Arbeiderpartiet, nå trukket seg ut av det viktige samarbeidet mellom fagbevegelsen, arbeidsgiverne og staten. Dette samarbeidet, som tidligere har vært en hjørnestein for sosialdemokratisk styring, ser nå ut til å være i ruiner.

Flere presseoppslag har fokusert på det anonyme opprøret mot Støre, og partiet synes å være mer opptatt av interne maktkamper enn politikk, noe som skremmer velgerne. Sistnevnte skaper inntrykk av at Arbeiderpartiet er i unevnelig krise. Ifølge Gunnar Stavrum, sjefredaktør i Nettavisen, er det ikke behov for at de borgerlige partiene griper inn; Arbeiderpartiets ledelse er allerede lammet.

Kilder antyder at Gahr Støre kan ta farvel fra politikken mellom landsmøtet i april 2025 og neste års landsmøte, spesielt etter et mulig valgnederlag. Innsettelsen av Brenna som nestleder kan vise seg å bli en kostbar feilvurdering, da hun nå står overvåket med tanke på kommende valg.

Mens LO-leder Følsvik har uttrykt støtte til Støre, er det fortsatt uklarhet rundt hennes konkrete innflytelse over de aktuelle hendelsene. Dette kan tyde på interne stridigheter også innen LO.

Det som virkelig vekker oppsikt, er LO-bruddet med NHO, der Følsvik har kritisert brudd på tillit og snakket om «ekstremt uredelig» oppførsel fra NHO.

Med den sentrale konflikten om sykefravær og IA-avtalen som bakteppe, fraskrev LO seg samarbeidet i et forsøk på å få gjennomslag for egne krav. Dette kan føre til langvarige negative konsekvenser for både LO og Arbeiderpartiet dersom de ikke finner en felles forståelse.

Skal LO noe gang gjenvinne innflytelse må de tilbake til bordet. Ellers vil de bli isolert, noe som kan gjøre dem maktesløse i møte med en potensiell ny borgerlig regjering etter valget. Andre fagforeninger, som Unio, Akademikerne og YS, har allerede uttrykt bekymring over LOs avstand fra samarbeid.

Nå er det lite annet å gjøre for Arbeiderpartiet og LO enn å se fremover. Det er nå avgjørende for partiet å finne en vei ut av denne krisen for å unngå flere politiske tap. Som ofte sitert, det er når motgang er størst at muligheter for endringsskaping kan oppstå. Kan dette bli et vendepunkt for Arbeiderpartiet, eller vil de se seg selv streve med konsekvensene av all maktkampen? Det gjenstår å se, men én ting er sikkert: Spenningen er til å ta og føle på.