I en tid hvor energipolitikken står i fokus, har påstanden om at Norge vil oppleve kraftunderskudd vært en sentral del av debatten. NHO, LO, Fornybar Norge, og de politiske partiene Ap og Høyre har i flere år advart om behovet for en dramatisk økning i vind- og solkraftproduksjon. Men er dette premisset virkelig bærekraftig, eller er det på tide å iføre seg kritiske briller?

Faktisk kunne vi se tilbake på 2024 som et år med 18 TWh kraftoverskudd. I tillegg økte vi magasinfyllingen med omtrent 15 TWh. Dette overskuddet er bemerkelsesverdig, spesielt når man vurderer at det nesten tilsvarer hele Danmarks årlige kraftproduksjon. Til tross for dette opprettholdes det et narrativ om at Norge er hengende etter når det gjelder energiproduksjon, og at vi må øke produksjonshastigheten.

Med klimaendringer som en uunngåelig realitet, er det også verdt å merke seg at sjansene for de såkalte "tørrårene" som ofte brukes som argument for energisikkerhet i forbindelse med eksportkabler, ser ut til å avta. Siden 1956 har vi kun opplevd 5-6 reelle tørrår.

Det er derfor lite forståelig at NHO og fornybarindustrien fortsetter å insistere på et katastrofalt behov for mer kraft, til tross for at Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) har justert prognosene og antyder at Norge ikke vil oppleve kraftunderskudd i overskuelig fremtid. Det er rimelig å spørre: Hvorfor skal norske husholdninger og bedrifter betale prisen for at utenlandske selskaper får prioritert tilgang til vår verdifulle vannkraft?

Norsk strømpris har blitt et tema for debatt, med store svingninger som koster husholdninger og bedrifter enormt. Bare i Tyskland delte to energitradere ut bonuser på hele 1 milliard kroner i 2024. Samtidig opplever vi et skifte i energipolitikk som har ført til at Tyskland står overfor energikriser etter å ha skrotet pålitelige energikilder.

Sverige har nylig stengt døren for nye eksportkabler med argumentet om stigende strømpriser, mens Norge vil fortsette å utvikle eksportforbindelser som påstås å gi billigere kraft. I virkeligheten, hvorfor er det slik at noen områder står for det største kraftoverskuddet, men betaler de høyeste prisene? Det er tydelig at det kreves handling fra myndighetene, som for eksempel å sammenslå det mange lokale nettselskapene og fremskynde utredningen av kjernekraft.

Mens det er klart at Norge vil spille en viktig rolle i å sikre Europas energiforsyning gjennom ren gasskraft i mange tiår fremover, reiser det spørsmålet seg om hva dette betyr for Norges egen bærekraft. Norge står overfor enorme kostnader knyttet til elektrifisering, questionable dragninger og hensyn til urfolk i Finnmark. Dette er en situasjon som må endres, og det står klart at det må finnes smartere og mer effektive løsninger fremover, både for industrien og for miljøet.

Er vi så på vei mot en katastrofal situasjon i vår energiforsyning? Det er på høy tid å utfordre status quo og ta en åpen samtale om fremtiden for norsk energi.