Det har nå gått over tre måneder siden en gruppe på nesten 1000 ukrainske soldater krysset grensen til Russland. Innen to uker hadde de okkupert et område som er nesten 2,8 ganger så stort som Oslo, noe som utgjør 1263 kvadratkilometer.

Sersjant Danylo, en av de første ukrainerne som rykket inn i Kursk-regionen, beskriver det som psykisk tøft å krysse over til terra som ikke tilhører Ukraina. Da de kom inn, ble de møtt av lokale beboere som ikke hadde opplevd krigen på nært hold.

– Det var skummelt for oss å gå inn der. Vi trådte inn i fiendens territorium, et land preget av frykt og usikkerhet, sier Danylo.

Ukraina brøt over grensen i Kursk-regionen den 6. oktober. Operasjonen var heleid oppsiktsvekkende og ekstremt risikabel. Det tok ikke lang tid før de ukrainske soldatene nådde den første landsbyen – omtrent seks timer, ifølge offiser Artem.

Brigaden hans ble opprinnelig instruert for en annen oppgave, men de fikk snart klar beskjed om at de skulle inn i Russland.

– Det var ikke mange av oss, og det kom som en overraskelse. Vi diskuterte behovet for å flytte krigen inn på russisk territorium, og det ble nøkkelen til suksessen: Operasjonen skjedde overraskende og på rett sted, forteller Artem.

Droner viste snart russiske soldater som overga seg med hvite flagg nær grenseovergangen til Sudzja samme uke, og en uke senere kunngjorde president Volodymyr Zelenskyj at hele byen var under ukrainsk kontroll.

Eksperter spekulerte innledningsvis i om Ukraina ville trekke seg tilbake etter å ha ydmyket russerne, eller om de ville prøve å beholde de okkuperte områdene som en forhandlingsstrategi fremover. Nå fremstår det som om de faktisk ønsker å holde på områdene.

Danylo bekrefter kampviljen til å bli værende: – Vi regner med å holde oss her lenge og vil gjøre alt vi kan for å bevare kontrollen.

I det innledende skiftet i oktober var området preget av russernes svake vedlikehold, og det finnes beretninger om at det var minimalt med motstand. Dette endret seg etter hvert som de russiske styrkene begynte sin motoffensiv.

Akkurat i løpet av september begynte russerne å slå tilbake hardt. Ifølge Danylo og hans menn har motstandskampene tilspisset seg. – Først var det enkelt å bevege seg, men nå står vi overfor et mye bedre organisert forsvar fra russerne.

22. oktober meldte også ukrainske militære at de hadde sett en økning i russisk aktivitet og tilførsel av nordkoreanske soldater for å styrke deres stilling. Dette kommer på toppen av amerikansk støtte til Ukraina, som nå er bevæpnet med avanserte vestlige langdistansemissiler.

Fronlinjen i Kursk har blitt stabilisert, men det rapporteres fortsatt om betydelige tap på begge sider. Offiser Artem bemerker at angrepene ofte har mer fatale konsekvenser for angriperen enn for forsvaret.

Samtidig, mens ukrainerne har oppnådd fremgang i Kursk, har de lidd tap andre steder, spesielt øst i Donetsk-regionen, hvor russerne nå presser på for strategisk viktige områder som Pokrovsk.

Logistikken er en stor utfordring for ukrainske styrker. Danylo beskriver det som en konstant kamp for å opprettholde forsyningen av mat, ammunisjon og medisiner til frontlinjene. Det er en del av grunnen til at de forbereder seg på en langvarig tilstedeværelse i Kursk.

Midt i krigen opplever soldatene også personlige tap. Ostap, en av soldatene, har nettopp fått vite at kjæresten er gravid. Han uttrykker bekymring over at deres framtid er usikker. – Jeg vet ikke når jeg får se kjæresten min igjen, eller om barnet mitt vil se en fredeligere verden.

Krigen har vart i over 1000 dager nå, og ingen løsninger synes å være i sikte. For både soldater og sivile står kampen for frihet og overlevelse fortsatt på agendaen, og både Ukraina og Russland forbereder seg på en lang og vanskelig vei fremover.