Oppsummering av situasjonen

De siste ti årene har antallet vedtak om tilbakeholdelse etter pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4A økt dramatisk fra rundt 900 til over 1700 vedtak. Regjeringen vurderer nå å senke beviskravet for å frata samtykkekompetanse, noe som potensielt kan gjøre det lettere for helsepersonell å bruke tvang.

Det har kommet fram at det er stor variasjon i hvordan statsforvalterne håndterer vedtakene som kommunene fatter, noe som ytterligere kompliserer situasjonen.

En aktuell sak er den 54 år gamle Evy, som ble plassert på Kamfjordhjemmet i Sandefjord. Hvert år blir det fattet tvangsvedtak om hennes tilbakeholdelse. Kommunen frykter at hun kan dø dersom hun får gå fritt, ettersom hun ikke erkjenner sine alkoholproblemer. Evy er imidlertid uenig i vurderingene og påpeker at hun ikke hører hjemme på en demensavdeling.

I tillegg til de psykologiske belastningene er hun også pålagt en månedlig betaling på 22.404 kroner for sin egen tvangsbehandling.

Blir behandlingen en livstidsdom?

I retten ble det hevdet at dette er lik en livstidsdom som fornyes hvert år, ifølge hennes advokat Erik Bryn Tvedt.

Tvangsloven, som i Evys tilfelle faller under pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4A, gir helsepersonell rett til å tvinge pasienter til å motta helsehjelp, inkludert fysisk behandling. Men loven kan også brukes til å tvangsinnlegge personer, uavhengig av diagnose eller om de har psykiske lidelser, og vedtakene kan fornyes årlig.

Ekspertkommentarer

Ifølge Statens helsetilsyn har det blitt fattet over 15.000 vedtak om tilbakehold siden 2012, med svært få klager på beslutningene. Mange som er utsatt for slike vedtak har ikke ressurser til å utfordre dem rettslig.

Regjeringen ønsker nå å forenkle prosessene for å ta i bruk tvang, noe som kan medføre en senkning av beviskravet for å frata samtykkekompetanse fra "åpenbart" til "overveiende sannsynlig". Det vil si at mer enn 50 prosent sannsynlighet vil være tilstrekkelig for å fjerne en persons evne til å samtykke til helsehjelp.

Er disse endringene til det bedre?

Statssekretær Karl Kristian Bekeng mener at målet med lovendringene ikke nødvendigvis vil resultere i flere vedtak, men i riktigere beslutninger, som vil føre til mindre unødvendig tvangsbruk. Men kritikken mot dagens system fortsetter å strømme inn, spesielt fra pasientgrupper og deres representanter som frykter for sin rettssikkerhet.

Jusprofessor Bjørn Henning Østenstad har pekt på at dagens lovverk er usammenhengende og vanskelig å navigere. Han har også foreslått at det er nødvendig å samordne flere lovverk knyttet til tvang, da mange pasienter ofte er underlagt flere tvangsvedtak samtidig uten nødvendige vurderinger.

Vedtakene har, ifølge Helsetilsynet, vært preget av manglende kvalitetsvurderinger fra statsforvalterne, noe som fører til at mange vedtak blir opprettholdt til tross for åpenbare feil. Østenstad advarer om at regelverket ikke er godt nok innarbeidet i tjenestene og at dette gjør pasientene sårbare for ulovlig tvangsbruk.

Konklusjon

Det er avgjørende at lovgivningen sørger for bedre beskyttelse for sårbare befolkningsgrupper. Debatten om tvang i helsevesenet er mer relevant enn noensinne, og det gjenstår å se om regjeringens nye tiltak vil føre til de ønskede forbedringene, eller om det bare vil forsterke de eksisterende problemene med tvangsbehandling.