I en sjokkerende avsløring er det blitt kjent at Marita og Anita, to utviklingshemmede kvinner, har blitt flyttet fra familiene sine ved hjelp av en lov som ikke var ment å bli brukt i slike situasjoner. Marita fra Herøy ble fjernet fra sitt hjem 45 mil unna, og foreldrene hennes motsatte seg flyttingen. Anita fra Siljan ble hentet under påskudd av en «hyggelig utflukt», men endte opp med å bli plassert i en ny bolig uten at foreldrene ble informert.

Lovbrudd av kommune

Begge kommuner, Siljan og Herøy, har brukt Pasient- og brukerrettighetsloven § 4-6 for å rettferdiggjøre flyttingene, som ifølge jusprofessorer ikke er helsehjelp, men derimot et brudd på loven. Denne paragrafen skal kun gjelde i nødstilfeller hvor individer ikke kan gi samtykke til helsehjelp, for eksempel i situasjoner hvor de er i koma.

Det sjokkerende er at fastlegen som godkjente flyttingene, ikke hadde sett Marita fysisk. I et av vedtakene står det klart at dette aldri skjedde. Nina, en talsperson for de berørte familiene, sagde: "Hvordan kan helsepersonell ta slike beslutninger uten å møtes med pasienten?". Kritikken som rettes mot kommunene er også rettet mot Statsforvalteren, som har avvist foreldrenes klager.

Ekspertuttalelser

Jusprofessor Bente Ohnstad, som var en del av lovarbeidet, påpeker at loven krever at helsepersonell må handle varsomt og objektivt, noe som åpenbart ikke har skjedd. "Det er grunn til å tro at det er flere krav i loven som ikke er oppfylt," sier hun. Ohnstad og hennes kolleger er enige i at situasjoner som Marita og Anitas tilfeller ikke er passende for lovens anvendelse og kan vurderes som tvang.

Familienas reaksjoner

Begge familier har reagert sterkt på disse handlingene, som går på tvers av deres ønsker og følelser. Maritas familie ønsker å bringe henne hjem, men kommunen i Herøy har bestemt seg for å flytte henne til Ålesund, noe som er nærmere, men fortsatt ikke hjem. "De tenker bare på det som er best for dem, og glemmer helt hva vi som familie ønsker," uttrykker Maritas mor frustrasjon.

En av foreldrene beskriver situasjonen som uutholdelig og skadelig: "Vi ønsker å følge våre barn, være sørger for deres velvære, men systemet står imot oss. Det er som å kjempe mot vindmøller."

Anita fikk angivelig informasjon fra familie om behovene hennes, men ingen av disse opplysningene ble vurdert av helsepersonell før avgjørelsen om flytting ble tatt.

Veien videre

Lovverket er nå under sterk gransking, og det har blitt åpnet for diskusjoner om hvordan eksisterende lover kan bli misbrukt i fremtiden. Helse- og omsorgsdepartementet vil gjennomgå retningslinjene for flyttinger av sårbare personer. Det er klart at det er nødvendig med strengere prosedyrer for å hindre at slike hendelser skjer igjen, og for å sikre at pasientrettigheter og families ønsker blir respektert. Under de rådende omstendigheter, ventes det at flere liknende saker kan komme fram i lyset, ettersom det er en økende sterk oppfordring til å håndheve rettighetene til utviklingshemmede i Norge.