Det er nettop offentliggjort at Marita, en utviklingshemmet kvinne, nå skal flyttes fra Toten til Ålesund – et avgjørende og trist valg for familien. Herøy kommune har valgt å ikke la Marita vende tilbake til sitt barndomshjem på Herøy, og statsforvalteren støtter dette vedtaket til tross for at foreldrene uttrykker sterke følelser av fortvilelse og oppgitthet.

Moren, Sonja Hjelmeseth, står frem og beskriver situasjonen som en «eksplosjon av følelser» og fortvilelse. Dette blir Maritas tredje flytting på kort tid: Først fra barndomshjemmet, så til Toten 45 mil unna, og nå videre til Ålesund. Faren, Bjarte Myklebust, kritiserer kommunens handlinger og mener de ikke har gjort nok for å finne et passende tilbud for Marita i deres eget nærområde.

Samtidig opplyser kommunen at det har vært en akutt bemanningskrise ved bofellesskapet hennes, en situasjon statsforvalteren tar hensyn til i sine vurderinger. På tross av dette har det vist seg å være uklart om kommunen egentlig har forsøkt å kontakte andre leverandører av tjenester nærmere hjemmet.

Det er noen av Norges største omsorgstjenesteleverandører som Stendi som har mulighet til å opprette tjenester i Herøy dersom det er etterspørsel. Ifølge Stendi viser deres undersøkelse at de aldri har mottatt forespørsel fra Herøy kommune om tjenester, noe som kan tyde på manglende initiativ fra kommunen.

I tillegg har Sivilombudet tidligere kritisert statsforvalteren for utilstrekkelig behandling av foreldrenes klage angående flyttingen til Toten, noe som gjør denne siste avgjørelsen enda mer betent. I den nye avgjørelsen har statsforvalteren hevdet at de har gitt familien muligheter for samarbeid, selv om familien selv benekter dette.

På tross av at Marita vil bli flyttet til Ålesund, har kommunen lovet å dekke kostnadene for ett besøk hjem i uken, noe som neppe vil lindre familiens sinne og angst for hva fremtiden bringer. Ryktene sier at statsforvalteren skal fortsette arbeidet for å se om det kan finnes en løsning for å la Marita bo nærmere familien, men mange er skeptiske til om dette faktisk vil skje.

Foreldrene står fast ved sitt krav om at datteren skal flyttes hjem til Herøy.

– Marita ønsker å være med familien sin. Hun klarer ikke å tenke på noe annet, sier Sonja Hjelmeseth, som har blitt mer stemmen til deres kamp for å få Marita tilbake der hun hører hjemme.

Hvem vil hjelpe Marita og hennes familie i denne kampen? Vil kommunen endelig innse behovet for å gi Marita den stabiliteten hun fortjener? Dette er spørsmål som nå stilles av mange engasjerte, og diskusjonen om rettighetene til de mest sårbare i samfunnet fortsetter.