Vi gjemmer våre davidsstjerner nå.

Det er trist at vi, som markerte ettårs dagen for terrorangrepet mot Israel, måtte beskyttes av politiet.

Festplassen i Bergen, 7. oktober klokken 17:30:

Flere hundre mennesker har møtt opp for å markere ettårs dagen for den grusomme massakren, en pogrom, som fant sted i Israel, hvor 1200 uskyldige liv ble tatt.

Vi står der rolig og fattet. Fakler i hendene og skilt med bilder av noen av de drepte, samt omtrent 100 gislene som fremdeles holdes av terrororganisasjonen Hamas. Vi begynner markeringen med ett minutts stillhet – en stund fylt med verdighet og sorg, og en merkelig klump i magen.

Klumpen i magen handler om den massive tilstedeværelsen av politi og overvåkning. Droner og helikoptre svever over oss, og politiet står klar med hjelmer og skjold, omringet av sperrebånd og hunder. Det er absurd at vi må oppholde oss innenfor sikkerhetsperimeteren for å kunne minnes ofrene.

Appellene begynner.

De tar opp temaer som krigens ondskap, antisemittisme, Norges rolle, Israels historie og konsekvensene av krig. Den respektfulle tonen preger samlingen, med stemmer som deler dype refleksjoner og uttrykker sorg. I 2024 er det ikke lenger en selvfølge å ytre støttende meninger.

Etter hvert tennes faklene, og appellanter blir skiftet ut. Vi står og lytter i trist Taushet, men oppmerksomheten vår trekkes mot taktfaste, aggressive rop som nærmer seg.

Mange av oss kaster nervøse blikk over skulderen. «Flaggborgen» fra en annen demonstrasjon på Torgallmenningen kommer mot oss. Politiet, som hadde fornuftige grunner til å be dem om å vente, står som et skjold.

Appellene er nå over.

Vårt fakkeltog går i stillhet rundt Smålungeren. Samtaler som omhandler den vanskelige situasjonen og den uendelige tristheten ved å måtte være så strengt overvåket, fyller luften.

Fakkeltoget avsluttes da vi kommer tilbake til Festplassen. Vi skiller oss, noen gir hverandre klemmer, noen holder hender, mens andre bare går stille bort. Vi unngår å krysse Festplassen mot Musikkpaviljongen, hvor rundt 100 mennesker står og hører oss, samtidig som de roper aggressive slagord og truer med vold. Noen brenner et israelsk flagg.

Konfrontasjonen uteble denne gangen, men tankene strømmer inn: Hva ville skjedd dersom politiet ikke var til stede? Hvilke implikasjoner ville det hatt for oss som bare ønsker å uttrykke vår sorg?

Vi som gjemmer våre davidsstjerner.

Hvordan ville vi hatt det under en slik påvirkning?

Kanskje de som leser dette kan begynne å forstå det Golda Meir en gang sa: «Om araberne legger ned sine våpen, blir det fred. Om jødene legger ned sine våpen, blir vi massakrert.»

Dagen 7. oktober i Bergen ga et klart bilde av hva som skjer – staten Israel er nødt til å forsvare seg selv mot de som ønsker dens undergang. Det er en grusom realitet som krever mot til debatt og tiltak fra alle parter.

Som deltakere i denne minnestunden må vi beskyttes mot de som ønsker å tvinge oss til stillhet. Det er en skremmende tanke at så mange ser på dette uten å si noe. Nok er nok! Det er enda mer trist å vite at jeg ikke en gang tør å skrive mitt navn under dette innlegget av frykt for konsekvensene.

Vi har alle rett til å uttrykke våre meninger uten frykt for trakassering – dette er en menneskerettighet som må forsvares.