Måtte forlate overlevende i vraket: – Glemmer det aldri
2025-01-04
Forfatter: Bjørn
Den tragiske Åsta-ulykken, som fant sted den 4. januar 2000, er fortsatt en av de mest forferdelige togulykkene i Norges moderne historie. En sørgående regiontog kolliderte med et nordgående lokaltog på Rørosbanen, noe som førte til en katastrofal brann etter at dieseltanker på togene ble punktert.
Nils-Erik Haagenrud, som på den tiden var brannsjef i Midt-Hedmark brann- og redningsvesen, var innsatsleder under denne fryktelig hendelsen og husker fortsatt dagen som om det var i går. Med over 37 års erfaring i brannvesenet, er han tydelig påvirket av det han opplevde.
"Åsta-ulykken er noe jeg aldri glemmer. Det var knusende å se overlevende som vi ikke kunne redde, fastklemte i vrakene. Vi måtte gi dem medikamenter som bedøvet dem før vi måtte forlate dem. Å vite at de kom til å brenne i hjel, var helt forferdelig. Det preger deg for resten av livet," forteller han.
Lise-Kristin (39) fra Rena, en av de som overlevde ulykken, har siden den gang fått diagnosen 50 prosent uførhet. "Jeg har alltid prøvd å tenke positivt, og det har hjulpet meg veldig i hverdagen, selv etter alt som skjedde," sier hun. Ingen kan imidlertid unngå å bli sterkt påvirket av slike dramatiske hendelser.
I dag, på 25-årsjubileet for ulykken, vil det bli en minnemarkering i Åmot. Arrangementet vil begynne klokken 13.00 ved minnesmerket på Åsta, og vil inkludere taler fra jernbanedirektør Knut Sletta, konsernsjef Thor Gjermund Eriksen fra Bane Nor, og Åmot-ordfører Ole Erik Hørstad (H). Synnøve Sakura Heggem vil lese dikt som hedrer ofrene.
For de som ønsker å ta seg tid til refleksjon, vil Åmot kirke være åpen fra klokken 10.00 til 17.00 for samtaler eller stille stunder. Ulykken har hatt en varig innvirkning på berørte, og den minner oss om hvor verdifullt livet er, samtidig som den understreker viktigheten av sikkerhet innen offentlig transport.
Åsta-ulykken er en tragisk påminnelse om hvilke konsekvenser en enkelt hendelse kan ha, ikke bare for de involverte, men for samfunnet som helhet. Vi må aldri glemme de som mistet livet og de som kjemper med arrene etter denne fryktelige katastrofen.