Bente Kvam Kristoffersen fra Trigger stiller seg undrende til hvor alle de inspirerende lederne har blitt av. Hun savner stemmene som fremhever gleden, betydningen og triumfene av å være leder. Bekymringen hennes er at færre og færre ønsker å ta på seg lederroller, noe hun delvis klandrer mediene for, som hun mener ofte har en negativ vinkling når de snakker om lederrollen.

Kvam Kristoffersen mener at dette egentlig ikke er en krise, men et tegn på at endringer må finne sted.

Hvorfor er det færre som ønsker å bli ledere?

Kanskje fordi vi har gjort lederrollen til noe mer betydningsfullt – og samtidig mindre relevant – enn det behøver å være? I fremtidens yrkesliv handler ledelse ikke lenger om tittel eller status, men om å løse meningsfulle problemer. Og dette kan man oppnå uten å ha en lederstilling.

Lederrollen: På vei mot museum?

Tom Karp, professor ved Høyskolen Kristiania, har lenge advart mot fenomenet «lederisme», som innebærer en tro på at ledelse er svaret på alt. Vi har skapt en kultur for lederskap der tittelen blir en identitet heller enn et verktøy, noe som har ført til at lederrollen idealiseres slik at den overskygger det som faktisk gir resultater: samarbeid, autonomi og faglig dyktighet.

Mye tyder på at ledelse nå bør handle om tilrettelegging i stedet for kontroll. Mellomledere som kun har fokus på å passe på at andre gjør jobben sin, kan like gjerne finne seg en plass hjemme på museum.

Kanskje sammen med de gullrammede diplomene og powerpoints som skryter av kvartalsmålene man har nådd. Fremtidens arbeidsliv trenger færre som utøver kontroll, men flere som viser ansvar. I et nøtteskall: Vi trenger færre som vil lede, og flere som vil utføre arbeidet.

Ungdom uten interessen for lederskap

Deloittes 2024 Gen Z and Millennial Survey viser at yngre generasjoner verdsetter mening, fleksibilitet og eierskap over tradisjonelle lederroller. Øystein Bonvik, forfatter av «Frist meg ikke inn i ledelse», peker på at lederansvar ofte oppleves som lite tiltrekkende; det kommer med mye ansvar, tidkrevende oppgaver og lite anerkjennelse.

Når mange kan oppnå høy lønn og fleksibilitet uten å ta på seg lederansvar, er valget enkelt med mindre de jakter på den prestisjetunge tittelen.

Autonomi i arbeidslivet

Musikkindustrien er et godt eksempel på hvordan artister som Taylor Swift og Chance The Rapper har tatt kontroll over sine karrierer, og ingen av dem har følt seg nødt til å følge de tradisjonelle lederskapsdynamikkene. Taylor Swift har sikret seg eierskap til musikkrettighetene sine, mens Frank Ocean og Chance The Rapper selv distribuerer musikken sin.

Denne utviklingen i musikkbransjen speiler det som skjer i arbeidslivet: flere og flere ansatte ønsker autonomi og fleksibilitet og ønsker å være sin egen sjef fremfor å følge tradisjonelle karrierestiger. Vi ser en markant økning i frilansere, startups og selvstendige gründere som bygger sine egne plattformer i stedet for å klatre i etablerte strukturer.

Som artistene, så må arbeidslivet omfavne en fremtid der fleksibilitet og eierskap er i sentrum.

Fremtidens ledere som tilretteleggere

Vi står overfor store utfordringer som klimakrisen, sosial ulikhet og teknologisk endring – de såkalte «wicked problems». Disse problemene krever ledere som ikke søker applaus, men som bygger plattformer der andre kan lykkes. Fremtidens ledere bør være tilretteleggere, ikke gallionsfigurer.

World Economic Forum understreker at fremtidens ledere må være endringsagenter som navigerer komplekse problemer med empati, langsiktighet og et bærekraftig perspektiv.

Hvor har lederheltene blitt av? Kanskje de har funnet nye måter å bidra på. Kanskje vi har innsett at mening og innflytelse ikke nødvendigvis krever en lederrolle. Denne endringen kan vise seg å være akkurat det arbeidslivet trenger.

Den nye arbeidsverdien

Unge arbeidstakere har vokst opp med samarbeid som en grunnleggende verdi. Teknologiske plattformer har fremmet deling, teamarbeid og umiddelbar tilgang til informasjon. Som et resultat av dette oppleves tradisjonelle hierarkiske modeller som ineffektive og lite inkluderende. Ungdom søker derfor organisasjoner hvor ansvar deles, og samarbeid står i fokus.

Dette kan innebære at ansatte ønsker å jobbe i selvstyrte team og ta eierskap til oppgaver, uten nødvendigvis å ha en formell lederrolle.

Som Karp og Bonvik antyder, trenger vi ledere som slipper makten fri og gir rom for andre til å ta ansvar. Kanskje det er grunnen til at flere unge velger bort lederroller? Det er kanskje på tide at vi ser en ny type lederskap i arbeidslivet, som gjenspeiler verdiene til den nye generasjonen.