WWF saksøker ikke staten for gruvedriften i seg selv, som er svært omstridt, men fordi de mener at kunnskapsgrunnlaget bak beslutningen er så svakt at det gjør aktiviteten ulovlig.

Saksøkerne virker å ha en god sak.

På Stortinget er det likevel et politisk flertall for å sette i gang gruvedrift. Frp, Høyre, Ap og Sp har slått seg sammen, og det oser av ståpåhumør og logisk fornektelse.

Selv om det kan virke som jeg er unødvendig negativ her, når selv verdens ledende forskningsmiljøer på maritime forhold sier de ikke vet nok, antar jeg at våre politikere ikke sitter på mer informasjon.

Det er fascinerende å observere hvor lett det er å få gjennomstått vedtak for tungt inngripende naturvedtak under havoverflaten, der ingen kan se dem. Logikken burde vært motsatt. Det vi ikke ser, vet vi nemlig mye mindre om.

Heldigvis sier regjeringen at det er for miljøets skyld de ønsker dette. "Verden trenger mineraler til det grønne skiftet, og regjeringen vil undersøke om det er mulig å utvinne havbunnsmineraler på en bærekraftig måte fra norsk sokkel", står det på regjeringens hjemmeside.

Området som først skal åpnes for mineralvirksomhet, ligger i Norskehavet og Grønlandshavet. Arealet består av 386 blokker og utgjør bare 38 prosent av det området som på sikt ønskes for gruvedrift.

Det regjeringen kaller en "skrittvis og forsiktig tilnærming" (disse 38 prosentene) utgjør et undersjøisk område som er omtrent på størrelse med Nord-Norge, som alene utgjør rundt 35 prosent av fastlands-Norge.

Områdene som er snakk om ligger i Arktis, mellom Svalbard, Grønland, Island og Jan Mayen – noen av verdens største områder med selvproduserende matressurser.

Språk gir makt. Hvis man kaller noe "skrittvis og forsiktig", nevner "det grønne skiftet" og drysser det med begrepet "bærekraftig", kan man få det meste til å høres fornuftig ut, kanskje til og med direkte miljøvennlig.

På samme måte som norsk olje og gass ofte blir omtalt som miljøvennlig, til tross for at de som har innsikt i dette mener noe annet.

Miljødirektoratet, underlagt Klima- og miljødepartementet, er svært negative og hevder at konsekvensutredningen har store mangler.

"Konsekvensutredningen (KU) gir ikke tilstrekkelig grunnlag for å åpne for mineralutvinning til havs. KU viser vesentlige kunnskapsmangler om natur, teknologi og miljøvirkninger."

De understreker at utredningen ikke vurderer om, eventuelt hvor og hvordan, det er mulig å drive mineralvirksomhet på en forsvarlig og miljømessig bærekraftig måte, og derfor oppfyller ikke KU kravene i loven om havbunnsmineraler.

Havforskningsinstituttet har uttalt at vi ikke har kunnskap om over 99 prosent av områdene åpnet for gruvedrift i norske farvann, og advarer om at dette er å gamble med naturens fremtid.

Norges Fiskarlag uttrykker bekymring i sitt høringssvar, der de advarer om store konsekvenser for fiskeriene. De frykter negative konsekvenser for gyteområder og gytesuksess for ulike fiskearter.

Risikoen for lekkasje av tungmetaller og spredning av radioaktivt avfall kan også bli en trussel mot mattryggheten.

Over 900 dyphavsforskere verden over, sammen med institusjoner som Europaparlamentet og FNs miljøprogram, er kritiske til Norges planer.

Internasjonale aktører som Google, BMW og Volvo nekter å bruke mineraler fra havbunnsgruver i sine produkter, og flere store banker vil ikke finansiere slike prosjekter.

Den internasjonale motstanden mot dette prosjektet er massiv, med tunge medier som stiller spørsmål ved hvorfor Norge fortsetter til tross for advarslene.

Utenriksminister Espen Barth Eide har sagt at dette kan være Norges mest krevende omdømmesak nå om dagen.

Allikevel ser det ut til at regjeringen velger å ignorere kritikken, selv om Hurdalsplattformen i klartekst slår fast at "natur og klima skal være rammen rundt regjeringens politikk."

Statsminister Jonas Gahr Støre leder Havpanelet, som forplikter Norge til å ha 100 prosent bærekraftig havforvaltning innen 2025 – samtidig som han går inn for gruvedrift på havbunnen.

Støre uttalte nylig at "rene og produktive hav er viktigere enn noen gang". Regjeringen har også lovet milliarder for å bevare tropiske skoger, mens vår egen regnskog, altså havbunnen, nå er i fare.

Vi vet mer om Mars' overflate enn vi gjør om vår egen havbunn.

Dette skjer samtidig som mange av våre viktigste ressurser i havet er under press, med reduserte fiskekvoter og synkende sjøfuglbestander, samt trusler fra forsøpling og global oppvarming.

Norges havområder er seks ganger større enn fastlandet, med 80 prosent av disse nord for polarsirkelen. De er vår siste urørte villmark.

Norge er allerede et av få land som tillater dumping av gruveavfall i havet, og nå vil den selvutnevnte miljønasjonen også åpne for gruvedrift på havbunnen.

Vi slår oss på brystet og fungerer som om alt er i orden, men realiteten er at situasjonen ikke ser bra ut – hverken for Norge, miljøet eller verdenshavene.