Perspektivmeldingene har lenge vist oss hvor vi står, og nå er det på høy tid å sette prioriteringer i fokus. Politikerne sliter med å kutte i budsjettene, og det er på tide at vi bidrar til å gi dem nødvendig handlingsrom. Situasjonen er presset og haster.

Den politiske striden om nedleggelse av videregående skoler i Innlandet er bare et forhåndsvarsel om hva som ligger foran oss. Elevene er få, og pengene er knappe. Vi kan forvente flere slike tiltak i tiden som kommer.

Før kuttene rammer, vil kommunene og fylkeskommunene betale prisen, da de står nært problemene og fjernt fra de tilgjengelige midlene.

Norge står foran enorme endringer, drevet ikke bare av geopolitiske faktorer som forsvar og beredskap, men også av demografiske skifter som øker antallet eldre og reduserer antallet unge skattebetalere. Arbeidskraften er under press i alle sektorer, og vi må også tilpasse oss klimaendringer og nødvendige klimatiltak.

Statsfinansene presses som følge av endret demografi, fallende produktivitet, og nedgang i inntektene fra olje- og gassindustrien. Prioritering er derfor blitt en absolutt nødvendighet. Men hvorfor prioriteres ikke hardere?

En av de mest betydningsfulle bidragene til bedre budsjettbalanse i moderne tid er pensjonsreformen, en reform som det i dag ville vært vanskelig å oppnå politisk enighet om. Den politiske arenaen er blitt mer fragmentert, og det er utfordrende å samle flertall for bredere reformer som inneholder upopulære tiltak.

Distrust overfor politikere har økt dramatisk. En fersk undersøkelse viser at tilliten til politikerne som kan løse viktige samfunnsproblemer har falt fra 52 prosent til bare 22 prosent på ett år. Folk føler at politikerne ikke handler i samfunnets beste interesse, og denne oppfatningen er mer utbredt enn noensinne.

Samtidig står vi overfor den utfordringen at oljefondet, som til nå har vært en kilde til rikdom, kan misleadere diskusjonene om økonomisk stramhet. Med hver fjerde krone på statsbudsjettet hentet fra oljefondet, kan ikke denne praksisen vedvare i lang tid.

Det må gjøres upopulære valg: enten store kutter i utgifter eller høyere skatter. Uansett hvilken vei vi tar, vil det utvilsomt bli upopulært.

Gjennom årene har jeg vært vitne til hvordan Stoltenberg 1-regjeringen fikk på plass viktige reformer, fra momsreformen til handlingsregelen for bruk av oljepenger. Disse reformene ble innført, men kom som sjokk for folket, og vi mistet valget etter. Det handler om å forberede befolkningen og få dem til å forstå nødvendigheten av slike tiltak.

Pensjonsreformen under Stoltenberg 2-regjeringen førte til en årlig innsparing på over 80 milliarder kroner frem mot 2060. Det er gode nyheter for statsfinansene, men dårlige nyheter for tusenvis av kommende pensjonister som må jobbe lenger.

Det må settes ned en kommisjon som kan reise debatt og utveksle fakta om de langsiktige utfordringene vi står overfor. Kanskje er det på tide å gi Jens Stoltenberg denne oppgaven igjen?

I tillegg kan vi dra nytte av innsiktene fra personer som Anne Kari Bratten, Siv Jensen, Elisabeth Holvik, Kristin Halvorsen og Sigbjørn Johnsen, og inkludere noen unge stemmer i diskusjonen. Vi må skape et solid grunnlag for de betydelige endringene foran oss.