Jeg er helt klart uenig med Hanne Skartveit, både når det gjelder hennes analyse og de rådene hun gir meg. Jeg takker henne for utfordringen, da dette gir meg anledning til å belyse viktige aspekter ved norsk utenrikspolitikk.

Det er avgjørende for norsk sikkerhet å bidra til samhold i NATO, at USA fortsatt er engasjert i forsvarsalliansen, og at Ukraina vinner krigen mot Russland. Disse er kjerneinteresser for Norge. I tillegg ser jeg også et økende behov for å opprettholde et tett og godt forhold til EU, noe som kan bli viktigere enn noen gang i den nåværende situasjonen vi står overfor.

Alle disse oppgavene står sentralt i arbeidet vårt som regjering, Utenriksdepartementet, og i mitt eget engasjement som utenriksminister.

Når det er sagt, slutter enigheten der. Skartveits hovedpoeng synes å være at vi skal være forsiktige for ikke å tiltrekke oss negativ oppmerksomhet. Dette representerer en ideologisk tilnærming til utenrikspolitikk som anbefaler servilitet fremfor å stå for prinsippene i FN-pakten.

Jeg mener bestemt at dette ikke tjener norske interesser. Vi kan ikke bare stå opp for FN-paktens regler når det passer oss. Som et lite land er det avgjørende å respektere prinsippene for internasjonale relasjoner.

Norge har vært klar på at Russlands krig mot Ukraina bryter med internasjonal lov, og disse prinsippene må bli respektert av alle nasjoner. Støtten vår til Ukraina er både et uttrykk for solidaritet med det ukrainske folket og et forsvar for folkerettens prinsipper.

Kritikken av Israels handlinger i Palestina er et klart eksempel på hvordan brudd på folkerett ikke kan fortsette uten konsekvenser. Det sender et farlig signal om at brudd på internasjonale normer blir tolerert av viktige nasjoner når det passer dem.

Denne oppfatningen av doble standarder undergraver respekten for folkerett og svekker Vestens troverdighet. Dette påvirker også vår støtte til Ukraina.

Skartveit har lenge vært en ivrig forsvarer av Israel, noe som bidrar til mangfold i den norske utenrikspolitiske debatten. Men hennes holdning om at vi bør unngå å handle etter vårt syn for å unngå å irritere andre, er problematisk. For å vise at prinsippene våre er reelle, må vi også våge å kritisere våre allierte.

Vi kan ikke gi opp kampen for en bedre organisert verden, samtidig som vi sørger for at vi er sterke allierte i NATO. Begge disse hensynene er avgjørende nå, muligens mer enn på lenge, gitt det presset regelbaserte internasjonale systemer står overfor.

Å forsvare denne verdensordenen er ikke bare en norsk interesse; det er en global nødvendighet. Norge bør handle med prinsippfasthet og tydelighet, og ikke krype for stormakter eller justere vår politikk iht. deres forventninger. Dette er essensielt for vår fremtidige sikkerhet og posisjon i verden.