Det har nå gått flere dager siden Donald Trump vant en overveldende seier i presidentvalget i USA, og trådene til hans nye stab begynner å formes.

På den ene siden feires seieren, mens den andre siden opplever bunnløs fortvilelse.

Mellom disse to ytterpunktene har verden i stor grad endret seg. Vi står overfor et viktig spørsmål: Hvordan har denne endringen påvirket vår moral og anstendighet?

Som jeg ofte tenker på, «Honesty without compassion is cruelty». Uansett hvor vi henter dette sitatet fra, er det en uunngåelig sannhet – ærlighet uten medfølelse kan bli en grusomhet.

Vi er nå i en tid preget av grusomhet, en «grotesk tidsalder», som Aslak Nore så treffende skrev om i VG. Grusomhet har blitt til underholdning, og det er skremmende hvordan enhver form for abstrakt lidelse blir forvandlet til et spektakel som folk ser på uten tanke for konsekvensene.

Vi trenger ikke lenger Colosseum, hvor gladiatorer og sårbare mennesker ble sendt for å underholde massene. Nå handler det om umiddelbar belønning, og Trump har mestret denne kunsten, noe som har gitt ham en enorm maktbase.

JD Vance, som er den kommende visepresidenten i USA, sa det best allerede i 2016: Trump er kulturell heroin. Det er en hard, urovekkende sannhet.

Det blir stadig mer tydelig at mange finner glede i å se andre lide, både i tradisjonelle og sosiale medier. Det er som om et primitive instinkter har blitt aktivert; grovere språkbruk og mangel på anstendighet får mer oppmerksomhet og ros.

Det er som om vi har snudd ryggen til de verdier den moderne menneskeheten har bygget opp siden reformasjonen og opplysningstiden, og selv velutdannede borgere lar seg fascinere av arroganse og hat. En betydelig del av vår generasjon står på kanten av hysteri, påvirket av krig, pandemi og stigende priser.

Trump fikk støtte fra 75,6 millioner amerikanere, til tross for sin åpenbare hensynsløshet og diskriminering. Men han er ikke alene; vi ser lignende tendenser globalt, med ledere som Narendra Modi i India og Vladimir Putin i Russland som viderefører et budskap fylt av avstand til betingelser for hva som er rett og galt.

Dette setter oss i en utfordrende situasjon. Er det et stadig mer brutalt samfunn som skaper slike ledere, eller er det ledere som bidrar til at samfunnet blir mer brutalt? Det er antakelig begge deler.

Under vanskelige omstendigheter er det lett for til og med vanlige mennesker å støtte en leder som fordyper undertrykkelsen. Spørsmålene er mange og komplekse, men de legitimerte protestene fra arbeidsklassen mot de økonomiske problemene kan ikke ignoreres.

Vi lever med høy inflasjon, kriger, og en truende klimakrise, som alle påvirker hvordan vi forholder oss til hverandre. Det er et utrivelig bilde: fra ungdomskriminalitet til ideer som fremmer kjønnsroller, ser vi en kultur i oppløsning.

Men i denne kaotiske tiden er det en viktigere vei. Veien heter anstendighet. Anstendighet er ikke for de veike; det krever styrke, medfølelse og empati.

Det pålegger oss å lytte, men også å kritisere vanvittige påstander og forestillinger. Å svare med respekt, selv til de som vi er uenige med, kan være utfordrende, men det er nødvendig for å fremme en bedre dialog.

Det er essensielt å finne løsninger og å forstå at endringer sjelden er enkle. Anstendighet fordrer hardt arbeid, men det er en investering i vårt felles fremtidige samfunn. Anstendighet sikrer sameksistens, tillit, og en bærekraftig demokrati.

Det er på tide å gjenopprette anstendighet i politikken og samfunnet for å skape en bedre fremtid for oss alle.