På stadionparken i Levanger sentrum møter du min far, en snart 80-åring som har bygget sin egen kiosk. Her serverer han kaffe, brus, pølser og vafler – et samlingspunkt for både lokalbefolkningen og forbipasserende.

Når han snakker om livet sitt, vil han sannsynligvis nevne den dagen krigen brøt ut 7. oktober 2023, men først vil han ta deg med tilbake til året han ble født, 1948. Min far ble født i Ashkelon, men måtte sammen med familien flykte til Gaza, som mange av de 750.000 palestinerne som opplevde Nakba, den store katastrofen.

Ikke bare opprettelsen av staten Israel, men en rekke massakrer fra sionistiske grupper fra 1930-tallet og oppover førte til at tusenvis måtte flykte fra sine hjem. Min far husker foreldrenes redsel for å miste husnøkler og eiendomsdokumenter. Hele oppveksten i flyktningleiren var preget av avhengighet av UNWRA for grunnleggende behov, men han har aldri mistet troen på at han en dag ville returnere til Ashkelon.

Om du snakker med ham, vil han insistere på at verken FN eller Storbritannia hadde rett til å avtale utlevering av hans hjemby. Ifølge Folkeforbundet var Palestina et A-klasse mandatterritorium og skulle bli et selvstendig land, men det ville aldri skje under britisk mandat.

Som ung voksen bærte min far et sterkt håp om å vende tilbake, men dette håpet ble raskt dempet av virkeligheten. Da han ble eldre og så den uendelige kampen for rettigheter, både i Palestina og blant palestinske flyktninger i Jordan, Libanon, Syria, Tunisia og Jemen, forsto han at det ville bli utfordrende å stå imot den massive støtten Israel fikk fra vestlige land.

Hans drøm om å returnere ble en kamp for grunnleggende menneskerettigheter; retten til eiendom, utdanning, sikkerhet. Fra 1980 til han var 23, bodde jeg i 12 forskjellige land i Midtøsten, der min søster måtte flytte fra skole til skole kun fordi hun var palestinsk flyktning.

Drømmen om et gyldig pass forsvant langsomt, og det var ikke før jeg fylte 30 at jeg endelig fikk et. For min far kom denne lettelsen først ved 60-årsalderen.

Håpet om å returnere blusset opp igjen på slutten av 1970-tallet med det vi kaller stein-revolusjonen, da flere i verden begynte å anerkjenne situasjonen vi palestinere befinner oss i.

Min far er ikke en terrorist; han er en flyktning. Som 45-åring fikk han høre om en fredsavtale, men så mye har vært ubesvart; kvinner og barn har lidd, og konflikten har vokst gjennom årene – from 2000 onwards, hvor vold har vært en dagligdags realitet.

Den triste sannheten er at millioner av palestinere fortsatt er forhindret fra å vende hjem. Siden 2000 har min far måttet se uroligheter, krig og fortvilelse på TV. Det er nå over åtte store militære konflikter mellom israelske styrker og palestinere.

Det som skjedde 7. oktober 2023, var et eksplosivt utbrudd av frustrasjon som mange palestinere har følt i flere tiår. For min far er det ikke overraskende hvordan situasjonen har utviklet seg, men han er sjokkert over reaksjonene fra vestlige medier og samfunn – det raske fokuset på israelske liv, mens mange palestinere i årevis har vært ofre uten stemme.

Min far ville ha svart den som spør om hvorfor konflikten brøt ut, at «valget mellom å dø i sin egen seng uten verdighet eller å kjempe for frihet er et valg som mange av oss har måttet ta». Jeg ønsker å reise tilbake til Ashkelon, min families hjemby. Dette ønsket har fulgt meg hele livet, og det begynte ikke med den nåværende konflikten, men langt tilbake til den 15. mai 1948.