Siden Russlands invasjon av Ukraina i februar 2022 har krigen tilspisset seg, og en slutt ser ikke ut til å være i sikte.

Tidligere denne uken kunngjorde Russlands finansminister, Anton Siluanov, at de vil øke forsvarsbevilgningene med 25 prosent fra 2024, noe som betyr at en betydelig del av det russiske statsbudsjettet, hele en tredjedel, skal gå til militære formål.

Vladimir Putins krav om flere soldater fortsetter, da presidenten nylig ba militæret om å rekruttere 180.000 nye soldater. I tillegg har han innført en lovendring som gjør det mulig for personer tiltalt i straffesaker å unngå rettsak ved å melde seg til militærtjeneste.

Ved Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) har forskere fulgt konfliktutviklingen nøye, og i en ny rapport beskriver de viktige lærdommer for Norges forsvar fra krigen i Ukraina.

Sverre Diesen, tidligere forsvarssjef, understreker to kritiske læringspoeng. For det første har Russland en helt annen oppfatning av hva som er akseptable tap enn Norge. Hans observasjoner viser at russerne er villige til å påføre betydelige tap på sine egne soldater for å oppnå sine mål. Faktisk har krigen allerede ført til titusener av dødsfall og millioner på flukt fra Ukraina. Uavhengig informasjon antyder at over 70.000 russiske soldater har mistet livet så langt.

Diesen merker seg også den raske utviklingen innen teknologi under krigen. Droner og digitale systemer har fundamentalt endret stridens karakter. Med dette følger behovet for at Norges forsvar tilpasser seg nye angrepsmetoder, som i større grad opererer på avstand.

"Vi ser at krigføring nå i stor grad skjer digitalt og via luft», sier Diesen. «Norges forsvar må investere i teknologi som gjør at vi kan overvåke situasjoner mer effektivt og motvirke trusler på bedre måter."

Sammen med denne teknologiske utviklingen blir det også stadig viktigere å forstå hvordan soldater og styrker best kan samarbeide mer distribuert for å unngå å være mål. Den effektiviserte situasjonsforståelsen gir en ny dimensjon til hvordan strid skal planlegges.

Diesen bemerkelsesgjør at større militære plattformer som stridsvogner er blitt uforholdsmessig sårbare for moderne våpen. Disse systemene kan identifiseres og angrepes fra stor avstand, noe som gjør de dyre og komplekse plattformene mindre levedyktige.

Med tanke på de mange utfordringene som fremtidens kriger kan by på, må Norge ta dette på alvor. Det reiser spørsmålet om hvordan vi best kan forsvare oss med smugere, rimeligere og mer fleksible systemer i stedet for å satse på enorme og dyre plattformer. Forsvaret må prioritere og planlegge for det som kan bli en ny og mer skremmende virkelighet på slagmarken.