Jeg har nå sett den siste episoden av NRK-serien «Familien Nerdrum» to ganger, og jeg er fortsatt fascinert. En venn av meg har til og med sett den fire ganger! Dette er virkelig genial TV, og man må bare se det for å forstå.

Odd Nerdrum, den store og mystiske kunstneren, blir avbildet som en treåring som gråter etter godteri når han står overfor seerne. Han viser oss hva det faktisk koster miljøet rundt ham å forholde seg til hans egosentriske oppførsel, med mange innfall, impulsive beslutninger og grenseløse krav. Hvem kjenner vel ikke en slik person i sin egen familie?

Nerdrum stiller kritiske spørsmål som «Eier han ikke respekt, eller?» om museets hardtarbeidende direktør, som han kontinuerlig kritiserer, og det er lett å kjenne igjen situasjoner der han sutrer over små ting, som brisen i bilen.

Karrieren hans har gått gjennom en interessant utvikling. Fra han startet på 60-tallet har han vært en omstridt figur, men i dag er han forsiktig anerkjent av museumskuratorer og kunstkritikere. Til tross for all kritikken har Nerdrum skapt seg et marked, noe som har gjort det mulig for ham å leve av kunsten sin motsetning til mange av hans samtidige.

Familieforholdene i serien er like interessante som kunstneren selv. Den eldste sønnen, Bork, er en hardtarbeidende familiefar som bygger steinmurer, mens hans kone tar seg av geitene. Deres hverdagsliv står i kontrast til den eksentriske og selvopptatte Odd Nerdrum, som stadig tar på seg rollen som offer.

Det er nesten komisk å se ham sutre over sin egen situasjon, spesielt med tanke på at han har skapt økonomisk sikkerhet for hele familien. Uten hans suksess kunne de lett ha vært de som eksisterte i en kommunal leilighet, heller enn å leve i en idyllisk tilværelse med mulighet til å forfølge hobbyer.

I serien får vi se hvordan familien danner en egen mikrokosmos, hvor de eksentriske trekkene til Odd gjør dem til en slags moderne komedie. Men kan det virkelig være slik at mens de andre familiemedlemmene er til stede, er det penger og status som holder dem sammen? Dessverre er dette aspektet litt underkommunisert i serien.

Selv om de opplevde er belagt med drama, ser familien ut til å opprettholde en sunn avstand til Odd. Spenningen rundt byggingen og åpningen av museet gir serien et driv, og den unge sønnen Øde fremstår som en mer relatabel og jordnær karakter.

Interessant nok, til tross for den moderne kritikken av Nerdrum, har hans produksjon gjennom tiårene fortsatt å appellere til folk. Det er i stor grad på grunn av hans evne til å kombinere folkelig appeller med provoserende temaer. Denne kombinasjonen gjør at serien har blitt en stor suksess, med seertall som er på nivå med «Året med kongefamilien» på NRK.

Museet hans, som ligger i Stavern, er et besøk verdt. Selv om noe av kunsten kan virke sjokkerende, er det også en dyp skjønnhet å finne i det som soner i klassisk malestil. Ved inngangen kan man kjøpe autentiske Nerdrum-kjortler, noe som gir besøkende en sjanse til å ta med seg et stykke av denne unike verdenen hjem.

Det er ingen tvil om at «Familien Nerdrum» vil fortsette å tiltrekke seg oppmerksomhet og skape debatt. Kunst og virkelighet smelter sammen, og i denne prosessen lærer vi noe om oss selv, om kunstens plass i samfunnet, samt de komiske og tragiske sidene ved det å være menneske.