Mange lesere skal innrømme det: 700 sider virker skremmende. Men ikke la deg lure av tallene; Erika Fatlands seneste verk, «Sjøfareren. En reise gjennom Portugals tapte imperium», er alt annet enn overdådig.

Å sitte på Fatlands reise er som å bli tatt med på en spennende båtferd; hun deler sine erfaringer fra reiser på store bilfrakteskip, fra havnebyen Santander til Durban, hvor hun tar leseren med på en uforglemmelig sjøreise.

Fatland, nå en veletablert forfatter og reiseentusiast, bruker mange metoder for å utforske det portugisiske imperiet – fra småfly til båtvrak, fra usikre biler til skranglete motorsykler. Den fysiske reisen hennes speiler den historiske ekspansjonen og er en reise gjennom både tid og sted.

I denne boken opplever vi hvordan det portugisiske imperiet blomstret gjennom kunnskapene til talentfulle sjøfarere. Fatland dokumenterer erobringene langs Afrikas vestkyst, rundt Kapp det gode håp, inn i Det indiske hav og videre til fremmede øyer og land.

Boken inneholder informative kart, fotografier og en nyttig tidslinje som gir leseren konteksten de trenger for å forstå de historiske hendelsene. Fatland veksler mellom egne opplevelser i nåtiden og grusomme fortellinger fra det forrige århundret, og gir en detaljert fremstilling av både det gode og det dårlige.

Det er ikke lett å overse brutaliteten som preget den pandemiske kolonialiseringen av Portugal. Fra blodige kriger til massive slavehandelsnetter, deler Fatland historier om sjøfolk og slaver som ofret livene sine i jakten på rikdom.

Visste du at mellom 1500 og 1800 døde hele to millioner sjøfolk av skjørbuk, en sykdom som kunne vært unngått med tilførsel av vitamin C? Fatland belyser de vitale fruktene som kunne ha reddet liv samtidig som den grusomme virkeligheten for slaver undergrepene som ble etterlatt i kolonienes skygger.

Boken inkluderer gripende møter med mennesker som lever under skyggen av imperiets arv. Hun besøker Hupa i Angola, der sanfolket lever i en tilstand som minner om en flyktningleir. Nutidens samfunn preges av fortidens strabaser, og Fatland avdekker historiene som de lever med – fritt eller under konstant overvåking.

Selv om Angola nå har et museum som skildrer et rikt kulturuttrykk fra Chokwe-folket, er det trist å se hvordan kulturarven har blitt plyndret. Fatland skriver med både empati og alarm over tapet av disse gode skattene.

Koronapandemien har også påvirket Fatlands reiser og forskningsmetoder, men det stopper henne ikke fra å utforske og dokumentere. Hun har tidligere utgitt flere kritikerroste reiseskildringer, og med «Sjøfareren» har hun nok en gang klart å fange måten vi forstår vår felles fortid på.

Mon ikke dette er Fatlands sterkeste verk til nå? Hvem vet hvilke nye imperier og skjulte historier hun vil avdekke i framtiden. Denne boken er ikke bare en reise; det er en oppfordring til å gjenkjenne, forstå og huske vår felles menneskelige historie.