Runar Døving, professor i sosialantropologi, lanserer en kontroversiell idé der han foreslår at staten bør ta over matvarehandelen i stedet for private aktører. Døving, som nylig har forsket på datingapper, mener at dette vil gi forbrukerne bedre mat til lavere priser og med bedre service. Han trekker paralleller til Vinmonopolet, og hevder at en statlig løsning kan curb det han beskriver som 'matmafiaens' grådighet.

I en kronikk i Nationen skriver Døving at konkurransen i dagligvaremarkedet er ineffektiv, og han retter skytset mot matvarekjedene som han mener er skyld i høye matpriser. Dette reiser spørsmål om hans forståelse av økonomi, et tema der han kanskje ikke er like ekspert.

Det er kjent at norske bønder sliter med å konkurrere med internasjonale aktører, delvis på grunn av landets strenge reguleringer og høye tollavgifter. Dette gjør norsk matproduksjon kostbar, uavhengig av kvaliteten på arbeidet som legges ned av bøndene. Karakteristisk for dette bildet er at Norge opprettholder tollsatser på opptil 300 prosent på enkelte matvarer, noe som også kan forklare hvorfor forbrukere betaler mer enn de kanskje ville gjort i et friere marked.

I følge ferske tall genererer lavpriskjedene Rema 1000, Coop Extra, og Kiwi betydelige overskudd på tross av lave fortjenestemarginer. Rema 1000 rapporterte et driftsresultat på 3,4 milliarder kroner fra en omsetning på 66,2 milliarder, noe som viser at volumet de selger er nøkkelen til deres inntjening.

Døving foreslår at ved å innføre et statlig monopol, kunne forbrukerne spare enorme summer, og hevder at dette ville forandre landskapet i norsk matproduksjon. Men det er også verdt å merke seg at et slikt monopol kan ha sine egne ulemper, som reduserte insentiver for innovasjon og kvalitet.

Går vi dypere inn i denne debatten, må vi kanskje stille spørsmål ved ekspertisen som ligger bak Døvings påstander. Anerkjente økonomer, som Ivar Gaasland fra Handelshøyskolen BI, har påpekt at fjerning av tollmurer kan gi norske familier betydelige besparelser - kanskje så mye som 45.000 kroner årlig.

Mens Døving trives i en akademisk diskusjon, er det praktiske konsekvenser av hans forslag viktig. Et statlig monopol kan muligens føre til bedre matpriser, men det kan også skape nye problemer som forvaltningseffektivitet og kvalitet på produkter.

Er det virkelig det norske folk trenger? I en tid der forbrukermakt og valgfrihet blir stadig viktigere, må vi reflektere nøye over om et slikt forslag vil være til det beste for alle parter.