Den russiske befolkningen ble sjokkert over å se stridsvognene deres rulle mot Kyiv for tre år siden. Frykten for det ukjente preget innbyggerne: Hva ville skje videre, og hvordan ville dette påvirke deres liv?

Analytiker Denis Volkov fra det uavhengige meningsmålingsbyrået Levada har undersøkt hvordan krigen har påvirket den russiske mentaliteten og hverdagen. I følge Volkov har russerne avdekket flere interessante trender de siste tre årene:

Russerne har tilpasset seg en hverdag «uten Coca-Cola, Ikea og stabilitet i fremtiden». De er glade for at de fleste ikke står i fare for å bli innkalt til militærtjeneste. Det er en bemerkelsesverdig endring i oppfatningen blant folk, ettersom de tidligere opplevde stor usikkerhet og motstand mot krigen.

I 2022, under de første ukene av invasjonen, ble folk overveldet av frykt; de var mer opptatt av hva som ville skje med dem og landet enn priser. Over tid endret denne frykten seg. Innført vestlige sanksjoner førte ikke umiddelbart til prisøkningene folk fryktet. I dag oppgir flertallet at prisene er en bekymring, men understreker at frykten for liv og død i krigen var farligere i 2022.

September 2022 så et dramatisk skifte da Putin kunngjorde delvis mobilisering. Denne kunngjøringen førte til panikk og mange menn valgte å forlate Russland. Ingen visste nøyaktig hvem som ville bli innkalt, noe som førte til en frykt som berørte absolutt alle. Krigen ble ikke lenger bare en avsides konflikt, men en reell trussel mot familien til russerne.

I etterkant av disse hendelsene så myndighetene at de måtte tilpasse seg befolkningens reaksjoner. De begynte å bruke betydelige ressurser på å rekruttere frivillige soldater, og etter hvert roet situasjonen seg; folk begynte å se krigen som en konflikt mellom profesjonelle soldater. Dette antyder at mange ser krigen som en jobbsituasjon for de som deltar og ikke en direkte trussel for dem selv.

Overraskende nok hevdes det at krigen har ført til en viss sosial likhet; Janis Kluge, en økonom i Berlin, mener det er fordi mange russere ikke lenger er fattige når familiene deres får kompensasjon for tapene de har lidd. Til tross for dette er statsministerens anerkjennelse av lavere fattigdomsprosent i 2024 på 7,2%, imidlertid kun representativ for en liten del av den russiske befolkningen.

Samtidig melder analytikere at det oppstår dype forskjeller mellom ulike sosiale lag under krigen, særlig blant den urbane middelklassen, som nå opplever tøffere forhold. Mange i denne gruppen hadde ekstra midler før krigen og opplever nå en stor økonomisk press.

Men på tross av motstand og kritikk, viser meningsmålinger at støtten til myndighetene fortsatt er høy. Men under overflaten finnes det nyanser; mange russerne ser på konflikten som en distansert sportskamp, der de heier på «laget» sitt uten å være direkte involvert.

Det er også en økende del av befolkningen som ifølge Volkov uttrykker skepsis og kritikk til regjeringens politikk. Mange av disse bruker internett og sosiale medier for å få informasjon, men etter invasjonen av Ukraina har mange av disse plattformene blitt blokkert, noe som begrenser muligheten til å få alternative perspektiver.

Til tross for den strenge kontrollen over informasjon, fortsetter reguleringen av krigen og hvordan den fremstilles å være nokså vellykket for russiske myndigheter, og mange mener at det ikke er mulig å få en nyansering av virkeligheten i det nåværende medielandskapet.