Historien deler visdom, og et gammelt slagord fra Steinkjer Skytterlag på 1880-tallet, «Norge har ingen tid å miste», er mer aktuelt enn noen gang i lys av dagens geopolitiske situasjon. Mens vi ser på den pågående konflikten mellom Russland og Ukraina, er det tydelig at Norge står overfor utfordringer vi ikke kan ignorere.

Norge må omstille seg raskt til en ny virkelighet preget av trusselen fra øst. I oktober deltok jeg i et prosjekt med Fritt Ukraina hvor vi leverte nødvendig utstyr til de som kjemper mot russernes invasjon. Opplevelsen av å være i en nasjon som kjemper for sin identitet og fremtid, var både inspirerende og skremmende. Vi besøkte også krigskirkegården i Lviv, et grufullt vitnesbyrd om konsekvensene av krigen, med nesten 1000 graver der, hvor unge menn i alderen 18 til 55 ligger begravet.

Dette vekker spørsmål om vår egen beredskap og motstandskraft. Er vi, som et samfunn, i stand til å mobilisere oss i en krisesituasjon? Historien har vist oss at Halvdan Koths svik mot Norges militære forberedelse før 2. verdenskrig har fått fatale konsekvenser. I dag har vi samme mulighet til å forberede oss, men er vi villige til å ta grep?

Norges forsvar har fått økt budsjett og flere militære investeringer, men vi må huske at beredskap er mer enn bare antall soldater eller krigsmateriellet. Det handler også om samfunnets evne til å stå sammen i krise. Ser vi på dagens trusselbilde med en aggressiv russisk nabostat og et kontinent som opplever uro, er det fare for å undervurdere hva som kreves av oss.

Vi må revurdere hvordan vi i Norge håndterer beredskap og kriseplanlegging. Ulike nasjoner har tilpasset seg på forskjellige måter. Mens Sverige åpner for klare forventninger til befolkningen i en krigssituasjon, synes det som om Norge fortsatt diskuterer behovet for grunnleggende forsyninger som drikkevann og hermetikk. Det er på høy tid for en oppgradering av vårt syn på beredskap og hva det innebærer for det norske folk.

Det er avgjørende å kalkulere en felles virkelighetsoppfatning. Hvor mye vær så god vil samfunnet stå imot, dersom det skjer en reell krise? Vi kan ikke ta for gitt at våre forsvarssystemer vil jobbe uten at befolkningen er forberedt til å bidra i tide.

Opplæring og øvelser må bli en del av hverdagen. Jeg husker selv øvelser med sivilforsvaret som barn, og den slags samfunnsengasjement er nødvendig nå mer enn noen gang. Slik kan vi bygge en kollektiv styrke for nasjonen, en styrke som gjør oss motstandsdyktige mot fremtidige trusler.

Vi har ingen tid å miste. Med konflikten i Ukraina som en krystallklar påminnelse, må våre ledere levere klar kommunikasjon og legge til rette for at hvert eneste individ blir en del av beredskapen. Vi må alle være klare til å gjøre jobben, om det skulle behøves. Tiden for å bli den nasjonen vi ønsker å være, er nå.