I formannskapet den 8. oktober reiste prosjektleder Beate Németh spørsmål om arkitektkonkurransen for det nye kulturkvartalet i Mack øst, som førte til debatt om lokalkompetanse. Pål Julius Skogholt stilte spørsmål om hvorfor lokale arkitekter ikke fikk delta, noe som har vært en kilde til kritikk fra meg og Norske arkitekters landsforbund (NAL).

Svarene fra Németh var lite lovende, preget av vaghet og en nedlatende tilnærming til lokal kompetanse i Tromsø. Dette ga mer fodder til kritikken, da det ble klart at mange av hennes påstander manglet substans og ikke anerkjente verdien av lokale aktører.

Det er godt kjent at rasjonalisering i psykologisk forstand kan føre til at vi konstruerer acceptable forklaringer som ikke nødvendigvis stemmer overens med virkeligheten. Némeths uttalelser fremsto som en forsvarsmekanisme for en prosess som det er lett å være kritisk til. Spørsmålet er om Tromsø kommune har vurdert konsekvensene av å ekskludere lokal kompetanse i lys av den viktige Romssa-erklæringen, som vektlegger et seriøst arbeidsliv.

En annen bekymring er tidspresset i konkurransen. Németh argumenterte for at valgt konkurranseform var en nødvendighet grunnet tidsbegrensninger, men historien viser at slike argumenter sjelden matcher de faktiske forholdene. Det har ofte vært høyere fokus på pris enn på kvalitet, noe som kan være skadelig for prosjektets suksess.

Et belysende eksempel er konkurransen om det nye Nordområdemuseet i 2016, hvor hastverket førte til valget av en utenlandsk arkitekt. Ti år senere er fremdriften fortsatt usikker, noe som reiser spørsmål ved valget av det hastige investeringssystemet. Németh nevnte mulige endringer i reguleringsplanen, noe som kan signalere en langdragen prosess for fremtiden.

Kritikken mot Némeths vurdering av lokal kompetanse er bekymringsfull. Hun påpekte at lokale aktører var for små og ikke hadde nødvendig nettverk eller spisskompetanse for prosjektet. Dette er en farlig narrativ, spesielt i lys av Tromsø kommunes ansvar for å fremme og støtte lokalt talent. Det er en uvurderlig ressurs som bør utvikles videre, snarere enn å bli avfeid som utilstrekkelig.

Det er bekymringsfullt at både ordføreren og formannskapet applauderer dette narrativet, noe som kan undergrave de lokale talentene og deres bidrag til samfunnet. Tromsø må jobbe for å bli mer enn en provins og aktivt støtte utvikling av entreprenørskap og kunstnerisk kreativitet i regionen. Det handler om fremtiden til byens kultur og identitet.