Ifølge ukrainernes etterretningsdirektorat, en del av Forsvarsdepartementet, har det dukket opp sjokkerende rapporter som viser at selvmord har blitt en del av ordrene gitt til russiske soldater under kampoperasjoner.

Det er angivelig sirkulerende selvmordsmanualer blant russiske enheter ved frontlinjen, med detaljerte instruksjoner om hvordan soldater kan ta livet sitt. Rapportene viser at soldatene oppfordres til å beholde verdigheten helt til slutten, og blir beordret til å bruke skudd rettet mot tinningen, under haken eller i pannen. Dette vitner om en dyp degenerering av den russiske invasjonshæren.

Videre heter det at dersom det ikke er tilgang til skytevåpen, anbefales bruk av håndgranater eller andre skarpe redskaper. Denne brutale politikken fra russisk militærledelse blir beskrevet som et tegn på den økende desillusjoneringen og frustrasjonen blant soldatene.

Ukraina har også gjort tiltak for å hjelpe russiske soldater som vurderer å overgi seg. En krisetelefon kalt "Jeg vil leve" har blitt opprettet, hvor flere har benyttet seg av tjenesten for å legge ned våpnene. Men ikke alle soldater på russisk side får muligheten til å overgi seg uten risk for straff eller død. Det rapporteres om opprettelse av enheter som har som oppgave å håndtere desertører, inkludert nedskytning og tortur.

Historiene om henrettelser og fysisk avstraffelse av soldater som prøver å overgi seg, skaper en atmosfære av frykt. Mange soldater føler seg forlatt av sine overordnede, noe som bidrar til en stadig økende psykisk belastning, hvor selvmord fremstår som den eneste tilflukten fra en håpløs situasjon. I denne fryktelige realiteten sender russiske kommandanter ut svake trusler om tortur for overgi^else, og presser heller soldatene til å avslutte sine liv i stedet for å la seg ta til fange.

Enkelte kilder hevder at mange soldater blir drevet til selvmord på grunn av mobbing og trusler fra sine egne, noe som underbygger det tragiske bildet av en hær i oppløsning. Det er ikke bare krigens brutale realiteter som skaper en slik situasjon, men også en dyptliggende feilprioritering av menneskeliv over militære strategier.

Disse makabre direktivene som sendes ut fra det russiske militæret, representerer en grusom virkelighet i den pågående konflikten og reiser spørsmål om den mentale helsen til soldater som står overfor slike ekstreme valg. Er det på tide for det internasjonale samfunnet å gripe inn?

Det er tydelig at russiske soldater lever i konstant frykt og usikkerhet, og mange har klart å rømme fra den skjebnen gjennom overgivelse. Disse fenomenene er symptomatisk for en krig som ikke bare er en kamp om territorier, men også en kamp om sjelene til de mange menneskene som ufrivillig deltar på forskjellige sider av konflikten.