Korte fakta

Utviklingshemmede Anita og Marita har blitt flyttet fra sine hjem mot foreldrenes ønsker ved bruk av en lovparagraf som opprinnelig var ment for helsehjelp. Denne bruken av loven har provosert jusprofessorer, som mener det bryter med intensjonen i lovverket. Helsedirektoratet har også uttrykt overraskelse over praksisen og understreker at loven ikke skal anvendes i saker som involverer flytting av brukere.

Tenk deg at du har et barn med utviklingshemming, uten evne til å uttrykke ønsker. Hva ville du gjort hvis kommunen bestemte seg for å flytte barnet ditt hundrevis av kilometer unna? Det har skjedd Anita og Marita, og tilfellene har skapt stor debatt om lovens anvendelse.

Anita, en ung kvinne fra Siljan, ble hentet til det hun trodde var en utflukt, for så å bli plassert i en bolig langt unna familien. Marita, fra Herøy, ble flyttet hele 45 mil bort, til Toten, til tross for at foreldrene hennes var motstående.

Eksperter på helserett som Anne Kjersti Befring og Bente Ohnstad stiller spørsmål ved lovens anvendelse i disse sakene. Begge kommenterer at det ikke er noe i loven som tillater flytting under disse omstendighetene. Begrepet helsehjelp inkluderer ikke flytting, ifølge dem.

Uklare vedtak

I begge tilfeller er det kommunene som står bak flyttingene, og de har henholdt seg til § 4-6 i helseloven, som nemlig behandler situasjoner hvor pasienten er ute av stand til å gi samtykke. Men det meldes om uregelmessigheter, som at kommunen ikke har forsøkt å få innspill fra Anita og Marita om hva de ønsket.

Statsforvalteren i Vestfold og Telemark har behandlet klager fra foreldrene, men har kun referert til § 4-6 uten å ta stilling til hva barnet selv ville ha ønsket. Dette vekker bekymring om hvordan loven faktisk anvendes når det kommer til de mest sårbare i samfunnet.

Overraskende normer

Jusprofessor Befring uttrykker sjokk over situasjonen, og mener det kan reise spørsmål om lovens gyldighet i disse tilfellene. Loven skal støtte pasientens ønsker, men her ser det ut til at kommunenes og statsforvalternes praksis er i strid med denne intensjonen. Det er tydelig at det ikke burde ha vært mulig å rekke hånd over den skjøre balansen mellom helsevesenets beslutninger og pasientens rettigheter.

Hun oppfordrer til en opprydning i systemet: "Ingen skal bli flyttet mot sin vilje uten at det er til barnets beste. Dette systemet må endres, så det ikke skjer igjen."

Konsekvenser og videre tiltak

Situasjonen har vakt oppsikt og ført til krav om større transparens og ansvarlighet fra kommunene. Det er blitt satt spørsmålstegn ved hvordan flyttinger utføres og hvilke rettigheter de mest sårbare har. Debatten rundt denne saken bør føre til en gjennomgang av lovverket og en grundig vurdering av hvordan kommunene forvalter makten de har over enkeltindivider.

Med flere saker som belyser lignende problemer, er det klart at dette ikke bare er en isolert hendelse. Det er et system i krise, og det er på høy tid at både politikere og beslutningstakere handler for å sikre at ingen flere utviklingshemmede opplever å bli flyttet uten fikk støtte og forståelse for sine egne ønsker.

Flere saker til ettertanke: Hvordan kan vi unngå at andre blir rammet av en lignende skjebne? Politikerne må handle raskt for å reformere lovverket til fordel for den mest sårbare delen av vår befolkning.